Fruitcake

"How to make it" (Cyclps/SPV)

FRUITCAKE er bandet til Pål Søvik. Pål Søvik er mannen som
arrangerer alle konsertene på "Progscenen" på Chateau Neuf.
Som mange vet spilte Pål prog allerede den gangen de fleste
av Hybris'redaksjonsmedlemmer trengte tripp-trapp-stol for 
å rekke opp til kjøkkenbordet. Band som FOLQUE, VILLBLOMST 
og BAZAR har alle hatt "Gale Søvik" bak trommesettet.Se 
frem til et større portrett  av denne progrockens vagabond 
i den nære fremtid."How to make it" er FRUITCAKEs andre CD. 
Den første, "Fool Tapes", serverte en forholdsvis lett 
blanding av melodisk symforock og popmusikk a la 80-talls 
CAMEL, med litt for mye vekt på pop-aspektet.
Den andre halvdelen av CDen var mest vellykket, med utvidede 
instrumentalpartier og luftige arrangementer.
"How to make it" er et mer renspikket progressivt produkt 
som videreutvikler de beste sidene fra gruppens første CD. 
Symfonisk er stikkordet, som i CAMEL, GENESIS og EUROROCK, 
div.Dundrende Taurus-pedaler, store tepper av 
stringsynth-akkorder, seige Gilmour-aktige gitarsoloer 
og varme analoge teksturer fra Minimoogen. Musikken svever
sakte avsted som store hvite sommerskyer på en lat august-dag.
Lyden er stor og dyp, men også overraskende klar og 
oversiktlig til tross for til tider ganske tettpakkede 
arrangementer. Nå er ikke FRUITCAKE alene om å prøve å 
gjenskape dette ultrasymfoniske soundet som kjennetegner 
så mange band i den andre halvdelen av 70-årene. 
Men FRUITCAKE gjør det med en slik musikalitet og 
profesjonalitet at de legger de fleste 
konkurrenter (f.eks. norske KERRS PINK) langt bak seg. 
Melodiene er velskrevne, arrangementene intelligente uten 
å bli unødvendig komplekse, og fremførelsen prikkfri.
Også vokalt har bandet modnet siden "Fool Tapes". 
Pål synger på en avslappet og uaffektert måte som 
bringer tankene hen på Andy Latimer. Også keyboardist 
Siri Seland bidrar med vokal, bl.a. på CD'ens beste 
spor "Fly Away", en vakker liten "ballade" med en 
genial melodi. Andre låter jeg vil fremheve er 
"Whims of Time", som minner meg litt om CARAVAN eller 
CAMEL anno "Breathless", "Sky i dark" som bærer i seg et 
lite ekko fra GENTLE GIANTs tidlige dager (her dukker 
forresten FOLQUEs Morten Bing opp som gjest) og den 
staselige "Never really learn" som høres ut som en opprocka 
chorale av Bach.
"How to make it" er den beste norske progutgivelsen jeg 
har hørt siden THULEs legendariske skive "Natt". 
FRUITCAKE scorer kanskje ikke så høyt på orginalitet 
(det gjør ikke ANGLAGÅRD heller), men de har skapt et 
helstøpt stykke kvalitetsnostalgi som burde appelere 
til alle som setter pris på stemningsfull 
og storslått symforock.

JC, Hybris

"Room for Surprise"
1996 Cyclops 
5 av 6 poeng

Pål Søviks symfoniske ensemble holder koken på tross 
av et alt annet enn gunstig klima for deres type musikk 
her til lands. De har nå rukket å gi ut sin tredje CD. 
Mens Pål Søvik (vokal, trommer) og Siri Seland (synth, vokal) 
fortsatt holder koken, har bassist Tore Bø blitt erstattet 
med Gunnar Bergersen, men Bø bidrar fortsatt med låtmateriale. 
Gruppen har også fått en ny gitarist, Jens Sverdrup.
Personlig hadde jeg ganske høye forventninger til denne platen, 
ettersom jeg stadig tar meg selv i å høre på deres forrige, 
"How to make it", som var en meget helstøpt symforockskive. 
Og forventningene innfris. "Room for Surprise" viser ingen 
hårreisende genremessig utvikling fra "How to make it", men 
fortsetter å utbrodere de områdene denne gruppen mestrer best: 
majestetiske lydmalerier utpenslet med brede pastellstrøk av 
stringsynthesizere, taurusbass og myke mooglyder. Dette er 
progressiv rock for den uhelbredelige romantiker. Musikken er 
skamløst melodisk, og de mange pastorale temaene gis god tid 
til å utvikle seg og feste seg i lytterens bevissthet - slik 
sett er FRUITCAKE ANGLAGRDs rake motsetning - her er det 
ikke bråttom... Låtene plages heller ikke av unødvendige 
ornamenteringer og detaljer. Selv om lydbildet er stort og 
fyldig, mister det aldri fokusen.
Så langt er altså det meste slik vi er vant til fra FRUITCAKE. 
Den lille forskjellen jeg har merket meg, er at de tydeligste 
GENESIS-referansene er tonet ned litt, til fordel for en litt 
mørkere og mer alvorlig stemning, som til tider har et snev 
av PINK FLOYD i seg, f.eks. i åpningssporet "Time to go". 
Borte er også det tidvis funky preget som Tore Bø bragte 
med seg i gruppen, til fordel for en litt tyngre rytmisk 
stil som balanserer på kanten av det baktunge, men som 
paradoksalt nok kler musikken bra, spesielt i de mer 
depressive øyeblikkene. Forøvrig må det sies at Pål Søvik 
også har blitt en sikrere vokalist siden sist, og han kommer 
spesielt til sin rett i de låtene hvor bandet beveger seg ut 
mot litt dypere vann. Et kompliment også til gitarist Sverdrup, 
som til tider kan minne om en av mine favorittgitarister, 
Huw Lloyd-Langton (HAWKWIND m.m.).
Med min velkjente kvinnevokal-fetisj er det vel ingen 
overraskelse at de to sangene Siri Seland synger på er blant 
mine favoritter, "Keep the light" og avslutningseposet "A whisper" 
er begge   ko-komponert av Søvik og Seland, og lider begge av 
sterke melodier og mid-tempo intrumental-deler som virkelig 
tar av. Jeg hadde også sansen for ovennevnte "Time to go" med 
sitt Roger Waterske tilsnitt i vokalen, og instrumentalen 
"Hunting old ladies" som nesten, men ikke helt, kan sies å 
absolutt ikke ha noe med jazz å gjøre...
Da gjenstår det bare for meg å oppfordre folk til å støtte 
opp om denne hovedeksponenten for et stadig mindre progrockmiljø 
her i landet. Du vil ikke angre.

Jacob



3rd Cyclops sampler

FRUITCAKE: Er CAMEL også med på denne platen? "Lost my way" 
er melodiøs symforock på sitt beste. Masse moog og brummende 
basspedaler. Pål Søvik har vokst femten hakk som vokalist. 
Enkelte partier fremkaller nesten gåsehud.

Tarkus 5



Prog In Oslo vol. 1
(live Elm Street i Oslo 23/5-97)

6. FRUITCAKE starter sin "Touch the Sky" rolig med vakre 
synthbaserte stemninger og dype basspedal-toner. Stilmessig 
gir åpningen på låten en assosiasjon til KAIPA. Så fortsetter 
låten med fullt komp, med klare assosiasjoner til tidlige 
(les progressive) CAMEL-utgivelser, både når det gjelder musikk 
og sound.Her er det flere vakre temaer, rytmeskifter og odde takter. 
De skiller seg ut fra de fleste gruppene på denne samlingen, 
med sine nostalgiske 70-talls stemninger og særegent sound, 
i beste CAMEL og KAIPA ånd. For å hjelpe til å plassere musikken 
til FRUITCAKE, føles det naturlig å også nevne svenske GALLEON. 
FRUITCAKE er kjent for sine ryddige og veldig åpne arrangementer. 
Nakenheten som dette skaper gjør det veldig lett å høre de minste 
feil, og krever derfor mye av musikerne under en konsert.

Tarkus 6



"One more slice"  (Cyclops)
5 av 6

Det er ikke alt man vet her i verden, og det faktum at FRUITCAKE 
er et norsk progressivt band er definitivt en av de tingene. 
Dette er gruppas tredje album, og hvis de to første var i 
nærheten av dette, er det bare å begynne å lete. "One more slice" 
er nemlig progressiv rock i ordets rette forstand, med flotte 
melodier, fine overganger og den rette følelsen.
Det er ikke noe A4 neoprog det går i, bandet har definitivt 
sin egen stil og frembringer et gnistrende samspill og perfeksjon. 
Ikke lett å skulle sammenligne dem med noen, og det skulle vel 
være et bra skussmål?

-Bjørn Nørsterud-  SCREAM MAGAZINE