Nyheter fra de dype skoger...
I september ble Kerrs Pinks femte CD "Tidings" sluppet på franske Muséa. Albumet kom fem år
etter sin forgjenger og samtidig med at bandet fylte 30 år. Vi kontaktet bandets
grunnlegger, "bursdagsbarn", bassist og tekstforfatter Jostein Hansen for en nærmere
oppdatering omkring Østfoldgruppas nåværende situasjon.
-Dere hadde kombinert 30-årsjubileum og slippfest på Spider i Askim. Var det vellykket?
-Det var jo fint å kunne kombinere flere ting på en gang. Vi er nokså sjelden på scenen, men når vi først er tilstede forsøker vi å gi alt, hehe. Når det gjelder publikum synes jeg at de var helt strålende.
-Hvordan følte du at det nye materialet fungerte live?
-Det er vanskelig å gjenskape det soundet vi har i studio. Det er vel delvis fordi vi er så perfeksjonistiske, spesielt gitaristen Harald Lytomt. Det er ikke bestandig at man møter lydfolk som kan musikken vår, så det hender at vi delvis kan bli mikset bort. Det er mange uavhengige variabler å holde styr på.
-Fortell litt om det siste albumet "Tidings. Hvordan skiller det seg fra de tidligere utgivelsene?
-Jeg vil si at albumet er noe annerledes fordi symforocken kommer mye sterkere frem. Lydbildet er mer moderne og det er større vekt på vokale innslag enn noen gang før. Siden sist har vi fått en ny vokalist, Lasse Tanderø fra Blystadlia. Vi har også fått hjelp av Tracee Meyn som opprinnelig er fra Los Angeles og som nå bor i Sandvika. Hennes største bragd rent musikalsk har vel vært å kore for intet mindre enn Paul McCartney i Hollywood Bowl og synge på en Steve Vai-CD, da med navnet Tracee Jones.
-Dere har også fått hjelp av Lillian Høidal som er vokalist på sporet "Tidings From Some
Distant Shore". Kan du fortelle litt om hennes bakgrunn?
-Hun har bakgrunn fra pop/rock. I fjor ble Harald Lytomt spurt om å være med på en festival i Mysen som var til inntekt for vanskeligstilte ungdom. Overskuddet skulle gå til tiltak for ungdom på skråplanet. Og der spilte Harald sammen med Lillian. På plata ville han ha med litt norsk budeiesang og kveding. Kvarttoner og lignende er vel ikke noe særlig for Tracce Meyn, så han spurte Lillian om hun kunne tenke seg å være med.
-Vil du si at det ferdige resultatet ble forenlig med de visjoner dere hadde før dere
entret studio?
-Personlig kunne jeg tenkt meg det hele noe mer akustisk, men det var jo også snakk om begrenset tid. Harald var pådriver og jobbet hardt i studio. Hadde det ikke vært for han, hadde aldri dette albumet blitt noe av tror jeg.
-Kan du fortelle litt om arbeidsprosessesen?
-Først skulle vi gå i "At The Barn Studio" i Fredrikstad hos Morten Hattestad. Han hadde 16-spors båndopptaker. I jula 1998 ble imidlertid instrumentene våre stjålet! Det var helt krise og vi ble satt tilbake i lang tid. Alt gitarutstyret til Harald samt bassforsterkeren min ble tatt med. Vi fikk heller ikke øvd for vi hadde ikke noe utstyr. Det verste var likevel trommesettet til Knut R. Lie som var et helt nytt Pearlsett. Settet var det nest største. Etterpå kjøpte han seg det største Pearlsettet, så han fikk jo et bedre trommesett. Han fikk tilbake på forsikringen.
-Innspillingen er denne gangen gjort på tre ulike steder. Hvilke erfaringer gjorde bandet
seg ved denne arbeidsmetoden? Ble dere mer kreative?
-Det ble en tyngre arbeidsmetode fordi det ble så mye venting. Vi måtte tilbake og jobbe med stoff som var spilt inn for lenge siden. Vi var ferdig med stoffet oppe i hodet, men ikke på plata. Jeg tror nok at eksempelvis keyboardisten Lasse Johansen mistet litt inspirasjon i denne perioden.
-Hva lærte dere av det?
-Vi lærte at vi må holde oss til et studio som er godt nok fra starten. Nå var det slik at det ene studioet i Askim ikke en gang var ferdig da vi skulle begynne å spille inn. Det ble mye prøving og feiling.
-Hvordan kommer dere til å jobbe neste gang?
-Vi har ingen konkrete planer. Harald har bygget seg et studio hjemme som heter "Lydloftet". Det har delvis vært i bruk på avslutningssporet "Le Sable S'est Écoulé", som betyr "Sanden Renner Ut". Vi har alltid hatt med en fransk tittel på hvert eneste album.
-Nevnte spor er preget av noen sekvenser med uttalelser fra kjente personer. Jeg fikk
assosiasjoner til krig og elendighet. Hva var egentlig tanken bak dette?
-Det var egentlig Knut sin idé å benytte sekvensene med Martin Luther King og John F. Kennedy. Begge to ble skutt og ble offer for ondskapen. Kennedy holdt på å sette i gang en krig, mens Luther fikk Nobels Fredspris og kjempet for likhet og menneskeverd. Vi satte sitatet "I have a dream, the beautiful symphony of brotherhood" (Luther) opp mot "The world is very different now" (J.F.K.). Sistnevnte uttalelse ble igjen aktuelt i etterhånd av 11. september.
-Det forrige albumet "Art Of Complex Simplicity handlet om kunsten å gjengi den vanskelige virkeligheten på en enkel måte. Vi kan vel si at "Tidings" også handler om virkelighet, men det er vel ikke nødvendigvis så veldig enkelt?
-Som vanlig har titlene minst to tolkningsmuligheter. Tekstene er åpne og det går an å filsofere rundt dem. Til og med jeg kan lese noe nytt ut av disse tekstene. "Tidings" betyr rett og slett nyheter. Nyhetene er fra oss fordi det er gått fem år siden sist. Sporet "Tidings From Some Distant Shore" handler om at ting kommer til deg enten du vil eller ei, samme hvor du befinner deg. Alle veier fører til Rom heter det, og man kan si at leter du lenge nok kommer du frem til sannheten. Det finnes mange løgner, men bare én sannhet. Vi vet vel ikke så mye, men vi kan bare håpe eller tro og se til slutt.
-Et av sporene på albumet heter "Yumi Yeda". Hva innebærer denne tittelen?
-Opprinnelig het låta "Yumi Yeda Ho". Egentlig var det bare noe Lasse Tanderø fant på fordi han skulle ha en slags joiking på sporet. I teksten finner du frasen "Sing in your unknown tongue". Det er jo dette som bl.a. pinsevennene driver med. Du finner det i mange ulike religioner, som f.eks. i mantraet i buddhismen, og i kristendommen. Ikke at jeg er noen statskirkepraktiserer. Vi har aldri lagt skjul på at Kerrs Pink har hatt et åndelig/sprituelt/religiøst tilsnitt, noe som også ligger i musikkformen. Noe fritenkeri må jeg vel også tilstå. Vi har også hatt anarkistiske tendenser.
-Et nytt innslag i gruppa er keyboardisten Freddy Ruud. Vil du si at han har tilført
Kerrs Pink noe nytt som komponist og tekstforfatter?
-Freddy er nok mer en rendyrket symforocker. Hans musikk er uten det folkemusikktilsnittet som Harald Lytomt er preget av. Freddy er i større grad fan av Yes og gammel Genesis. Han ble visstnok forbannet da han i sin tid hørte "Firth Of Fifth" av Genesis for første gang. Dette var den type musikk han ville lage, og noen hadde gjort det allerede. Noe så deprimerende! Klart han syntes det var bra, men han ble lei seg fordi det han hadde drømt om å skape allerede var laget, hehe.
-Hvordan kom dere i kontakt med han?
-Han er født og oppvokst på Eiksmarka i Bærum, men flyttet til Trømborg i 1986-87. Faren hans arvet en gård i Trømborg av sin far igjen. Freddy har en variert bakgrunn. I 1974 begynte han som bassist i symfobandet Craft hvor han bl.a. spilte sammen med Pål Søvik (trommer) og Øystein Sevåg (keyboards). Han har også hatt prosjekter med keyboardisten Kjell Rønningen (Saluki, Ruphus) samt gitaristen Pluto, som f.eks. Electric Wonderland. Første gang jeg så Freddy var i mars 1997 da vi skulle øve til Kerrs Pinks 25-årsjubileum. Harald visste om han, og de hadde vel spilt litt sammen for moro skyld tidligere.
-Hva skjer med Kerrs Pink fremover?
-Vi har blitt enige om å ta en pause til utpå nyåret. Harald vil ha tid til å komponere, det er det han liker aller best. Og uten den kreative fasen blir det jo intet, så den er alfa-omega. Lasse Johansen har jo også ting på gang, og han har en del stoff som han jobber med. Selv håper jeg å få skrevet tekster. Så etter denne kreative perioden, håper vi å ha nytt materiale å jobbe med.
Jon Christian Lie (sakset fra Tarkus Magazine nr. 23 - 2002)
Fotos: En STOR takk til Kåre Wiborg og Harald Lytomt!