"En progressiv potet"
KERRS PINK har holdt på i tretti år, men har ikke fått den oppmerksomheten bandet fortjener.
Kanskje løsner det nå, med albumet "Tidings"?
De fleste har hørt navnet KERRS PINK en eller annen gang. Om ikke bandet, så i hvert fall
poteten. For ja, det norske prog bandet har tatt navnet sitt etter den velkjente matpoteten,
som de fleste av oss stifter bekjentskap med et par ganger i uka. Hadde nå bare bandet vært
like kjent. Men når man er signet på et fransk selskap uten distribusjon i Norge, og i
tillegg spiller progressiv rock, vel, da er det ikke så lett å slå gjennom. KERRS PINK ga i
hvert fall ut et glimrende album på slutten av fjoråret, og vi måtte ta en prat med dem om
akkurat det. Jostein Hansen, originalmedlem, bassist og tekstforfatter er utvalgt medium.
Han er, i likhet med meg, veldig fornøyd med "Tidings", som albumet heter. Men for en ny
lytter av bandet, er dette annerledes enn det man har gitt ut tidligere?
-Ja, det er mer rockete denne gangen. Og i tillegg med symfonisk.
Jeg ser dere har to mann på keyboard nå, var det noe dere trengte?
-Harald Lytomt, gitarist, trengte vel ingen annen gitarist, så ville han i stedet ha med en keyboardist til, for å få litt mer symfonisk lyd.
Hva slags inspirasjoner har så bandet hatt gjennom årene?
-Det er vel ganske tydelig tenker jeg, men det går helt tilbake til det tidlige syttitallet. Det første var vel Wishbone Ash, mye på grunn av det gitarspillet de hadde. Camel har også vært viktige. Pink Floyd og gammel Genesis må man jo også nevne. I tillegg finnes det sikkert tusen andre også, he he.
Følger han så særlig med på det som skjer i dagens progressive rock scene?
-Ja, litt blir det jo. Men ikke alt, da blir det for mye musikk. Jeg har jo hørt Flower Kings, sett dem live og snakket med dem, hyggelige folk.
Jeg var inne på det innledningsvis, det faktum at KERRS PINK ikke har fått særlig
oppmerksomhet i hjemlandet?
-Det har hatt mye å gjøre med at vi ikke har hatt distribusjon her hjemme. Jeg har pushet på Musea og diverse norske selskap, men det er ikke så interessant for dem å gi ut alt Musea har, rett og slett fordi det er for mye ukjent. Franske band som synger på fransk vil kanskje ikke slå så godt an her. Jeg synes likevel man kunne gi ut de norske gruppene, hvis et norsk band ikke kan selge i Norge, hvor skal det selge hen da?
Godt poeng, vi får håpe noen forbarmer seg over dem snart. Det finnes nemlig to andre
norske grupper på Musea også, Mikromidas fra Stavanger, og Kvazar fra Fredrikstad. På tide
med en norsk distribusjon for disse bandene nå, hører dere norske labeler?
Hvor er så det største markedet for bandet sånn som situasjonen er nå?
-Det er vel stort sett Frankrike og USA, men etter responsen jeg har fått...Mexico og Brasil har også vist ganske stor interesse.
Selv om man altså er populær i disse områdene, har det ikke blitt noen turnevirksomhet
der heller...
-Vi har bare spilt i Norge vi. Det var på tale med en konsert i Gøteborg en gang, men da hadde vi ikke øvd på så lenge at det skar seg. Musea har for øvrig vært på oss for å spille i Paris, men du vet...det er ikke bare å ta med seg bassgitaren og reise heller. Man vet jo ikke om det kommer hundre eller tyve mennesker for å se på deg. Vi har vært veldig realistiske der. Vi fikk forresten tilbud om å spille i USA også, men da var det bare jeg som ville dra. De andre hadde småunger og jobb, så det ble aldri noe av det heller.
Lå bandet på is før dette albumet? Det er tross alt fem år siden forrige album?
-Nei da, det har vært aktivitet hele tiden, men det tok så lang tid i studio. Vi ble nemlig frastjålet instrumentene våre, måtte begynne på nytt igjen, og det tok lang tid før vi fikk kjøpt nytt utstyr. Det studioet vi skulle bruke var bare 16 spors, alt for lite, så vi måtte finne et annet. Det vi skulle bruke var ikke ferdig, så det ble en del venting. Vi var nærmest prøvekaniner der, ingen hadde brukt det før oss. Det var også bare Harald som hadde overskudd til å mixe, jeg bor i Fredrikstad og studioet var i Askim, fem mil unna, så det ble ikke til at jeg var innom der hver kveld, for å si det sånn. Men for all del, vi var involvert, Harald spurte hele tiden om råd og tilbakemeldinger.
Har responsen på albumet vært bra så langt?
-Jeg har faktisk ikke hørt noe negativt ennå, så det ser bra ut. Fem poeng i lokalavisen blant annet.
Og fem i Scream selvsagt. I den anmeldelsen skrøt jeg fælt av låten ved navn "Tidings
From Some Distant Shore". Den skiller seg ganske mye ut fra resten av stoffet på platen?
-Ja, Harald har alltid vært veldig glad i...det han føler er røttene sine, som altså er folkemusikk. Det finnes vel litt svensk og irsk inni der også. Det blir en egen miks av det, symfonisk rock med folketone røtter kan man vel kalle det.
Teksten er det for øvrig Jostein som har skrevet...
-Vi har alltid samarbeidet sånn, vel nesten alltid. Harald skriver ikke tekster, og siden jeg er filolog av yrke så blir det engelsk, he he. Vi sang på norsk tidligere, da var jo Norge landet vårt, det er det jo for så vidt ennå, men...uten distribusjon blir det jo utlandet som gjelder. Da er det jo engelsk som gjelder. Man vil jo gjerne at folk skal sette seg inn i tekstene også, så da faller det seg naturlig å bruke engelsk. Det er ingen vits ellers.
KERRS PINK har også vært med på et spesielt album som Musea ga ut for en del år tilbake,
kalt "Seven Days Of A Life", der syv forskjellige band skulle beskrive et menneskes gang fra
vugge til grav. Dette skulle symboliseres gjennom syv ukedager...
-Vi fikk tildelt mandagen. Det var for øvrig en veldig interessant opplevelse, men jeg syntes det bare var oss som skrev teksten som passet inn i konseptet. Flere andre band brydde seg ikke om konseptet i det hele tatt, så det ble litt dumt. Sagrado, som er Brasils største symforockband, var med, det syntes jeg var kult. Spennende å være på samme album som dem. Synd at albumet ikke er å få tak i lenger, Musea har nemlig ikke lagd noe andreopplag av den. Men den gode nyheten er at det kommer et nytt samlealbum snart, og der har de valgt å ta med "Tidings From Some Distant Shore" som vårt bidrag. Det sa vi selvfølgelig ikke nei til. At et selskap som gir ut sikkert fem album i måneden valgte en låt av oss tar vi som et stort kompliment.
Som de fleste vet, KERRS PINK er et hobbyband, det er umulig å leve av slik musikk i
Norge...
-Helt umulig. Da må du for det første være utrolig dyktig, og så må du ha masse penger i utgangspunktet. Vi har aldri drømt om det en gang. Jeg synes likevel det er morsomt å spille, rent sosialt. Man blir kjent med mange folk, sånn som for eksempel med deg. Så lenge det finnes noen som liker det vi gjør, er det helt ok. Det er tross alt en bedre hobby å spille musikk enn å skyte på leirduer, he he.
Det tror jeg på, selv om jeg aldri har prøvd den sporten. Så til navnet, hvorfor kalte
man seg opp etter en potet?
-I starten kalte vi oss Cash Pink, det var en slags fleip med alle de gruppene som hadde ordet Pink i seg. Pink Floyd var jo det store, pluss flere, Pink Fairies, Fridges Pink, det var sikkert andre også. Rosa var i skuddet, he he. Men etter at jeg dro i militæret ble Harald alene om å styre butikken, og han døpte da bandet KERRS PINK, for å få det hele litt mer jordnært. Som jeg nevnte, han har jo røtter i folkemusikken. Kerrs står for det, mens Pink henviser til det symfoniske. Det var jo en fyr som het Kerr det hele kom fra, irsk navn tror jeg. Det var hans poteter, akkurat som Hansens Rosa, det er også en potetsort, he he. På svensk heter den poteten Kung Edvardt, og vi hadde en inside joke om det på det første albumet, med låten "Kung Edvardt". Faren til Harald heter Edvard, og i tillegg var det også en hyllest til Edvard Grieg. Mange fluer i en smekk, he he.
Det har ikke kommet forespørsler om sponsoravtaler fra potetprodusenter ennå da?
-He he, nei det har ikke det. Jeg har ikke hørt et pip fra Gartnerhallen ennå. Det var som sagt en hyllest til Pink Floyd som startet det hele, ikke noe vondt ment i det hele tatt. Når vi spiller Pink Floyd låter, kaller vi det KERRS PINK FLOYD. Vi har gjort blant andre "Shine On You Crazy Diamond" og "Comfortably Numb" av dem. Vi har også gjort coverversjoner av Wishbone Ash, fra "Argus". Dette var låter vi øvde på når vi var atten-nitten år. Viktig for oss det, i den perioden, for å bli bra på instrumentene.
At KERRS PINK etter hvert har blitt en internasjonal størrelse kan bevitnes med at det
for eksempel ble skrevet halvannen side om bandet i et brasiliansk prog rock leksikon, mens
andre storheter kun ble avspist med ti linjer. Imponerende. Jostein har også gjort
intervjuer med flere andre tidsskrifter før dette. I likhet med meg var heller ikke disse
særlig fornøyde med den låten som har et visst rhythm & blues break i midten...
-Jaggu er folk konservative gitt, he he. Prøver man å legge inn noe sånt i progressiv rock blir man tatt fort for det, skjønner det ikke helt, men...i andre stilarter kan man flørte med alt mulig, men ikke i denne genren nei. Det hele er jo selv ironi da, litt humor må man tillate seg.
Vi lar Jostein få skryte litt av seg selv til slutt, jeg synes han har fortjent det etter
så mange år i den progressive tjenesten...
-Jeg fikk veldig bra respons for tekstene på det forrige albumet. Det var en prog fan fra
USA som mente de var veldig bra utført. Flere andre amerikanere også forresten. Du kan lese
det på hjemmesiden vår,
DISKOGRAFI
"Kerrs Pink" 1980/1991
www.kerrspink.com
"Mellom Oss" 1981/1992
"A Journey On The Inside" 1993
"Art Of Complex Simplicity" 1997
"Tidings" 2002
Bjørn Nørsterud (skrevet for Scream Magazine
nr. 73 - 2003, dog ikke publisert av billedtekniske årsaker).
Fotos: En STOR takk til Kåre Wiborg og Harald Lytomt!