Anmeldelser av "Tidings"
Fem år er gått siden Kerrs Pinks forrige plate, den tidvis fine, men noe ujevne "Art Of
Complex Simplicity" med veldig mange musikere involvert. Nå er de mye mer et "band" og det
høres tydelig, "Tidings" framstår mye mer konsistent. "Hour Glass" som åpner plata drives
fram av Harald Lytomts gode gitarriff og Tracee Meyns sjelfulle sang. "Tidings From A
Distant Shore" låner fra norske folketoner - en vakker melodi sunget av gjestevokalist
Lillian Høidal - hvor de klarer å gjøre folkemusikk i rockedrakt uten at det blir Merit
Hemmingson ut av det (ikke noe galt med Merit Hemmingson som sådan, men hennes "folkmusik på
beat" ville liksom ikke vært helt greia her). Langsom, dvelende, bandet gir seg god tid med
hvert parti. Låta er ikke så ulik "Affinity" på det forrige albumet - begge klare
høydepunkter på hver sin plate. Og påny lar vi oss imponere av Harald Lytomts eminente
gitarspill - han må være en av landets mest undervurderte gitarister.
"Shooting Star" er en stilig, litt småspacy sak, men er i mine ører omtrent tre minutter for
lang - en langdryg masete avslutning ødelegger en ellers fin låt. "Yumi Yeda" låter veldig
"typisk Kerrs Pink", snev av folketoner kombinert med noe Pink Floyd/Camel-aktig. Vi
begynner å kjenne igjen endel vendinger på godt og vondt. Solid håndverk, men ikke en av
bandets mest minneverdige komposisjoner, og også denne kunne muligens ha stått seg på å bli
noe forkortet.
"Tidings" har et storslagent lydbilde, noe vi ikke minst hører på "Moments In Life", skrevet
av en av bandets to keyboardister, Freddy Ruud. Med to keyboardister blir det også rom for
flere nyanser. De holder seg begge stort sett i bakgrunnen, det er Harald Lytomts gitar som
er hovedinstrumentet her, men gjennom variasjon både i lydvalg og spillestil blir
keyboardspillet en viktig ingrediens i sluttresultatet.
"Mystic Dreams" har enda en tekst om sol, stjerner og galakser, det er en
låt som bygger opp fra noe litt forsiktig til en skikkelig energibunt
med et fint instrumentalriff. De avslutter med instrumentalen "Le Sable S'est Écoulé" som
viser bandet fra en litt annen side - en krysning mellom 90-talls Genesis og electronica -
slett ikke en uspennende vri.
Lyd og produksjon er førsteklasses, Kerrs Pink framstår - om ikke som et
av landets mest kreative progband - så iallefall som kanskje det mest
profesjonelle. De har brukt lang tid på innspillingen, og de har brukt
tiden godt.
Sven Eriksen
Tilbake