- Et Kvart Århundre Fyllt Med "Pottitt-Prog"



I september i år kom den norske gruppa Kerrs Pink ut med sitt femte album "Tidings". Albumet er utgitt på franske Musea og ble forøvrig lansert i ca. 30 land, eksempelvis land som Canada, Italia og Iran. Bandet som bl.a. henter inspirasjon fra symfonisk rock og norske folketoner, er blant de fremste innen norsk progressiv rock. De to første albumene deres regnes i dag som klassikere innenfor sjangeren og selges for omkring 1000 kr på samlermarkedet. Kerrs Pink har i disse dager holdt det gående i 30 år og har i løpet av denne perioden gått gjennom utallige besetningsendringer.


I året 1972 - nærmere bestemt mai, oppstod bandet Memories som var en tidlig forløper til Kerrs Pink. Det hele tok form i Indre Østfold, nærmere bestemt i Trømborg. Jostein Hansen, som i dag spiller bass i gruppa, og som den gang spilte gitar, fikk med seg en rekke kamerater og startet bandet. De fleste av disse hadde kort fartstid i gruppa, og det var ikke før i 1973 at bandet fant ut at progressiv rock var tingen for dem. Navnet ble byttet ut til fordel for Cash Pink, en omskriving av potet-sorten.


Et progressivt danseband
I oktober året etter kom bl.a. gitaristen Harald Lytomt inn i gruppa, en person som utvilsomt skulle sette sitt klare preg på bandet i de påfølgende årene. Han kom fra en musikalsk familie, (bestefaren spilte cello og faren spilte fløyte), og skulle etterhvert fungere som den musikalske lederen i gruppa. På denne tiden fikk gruppa øynene opp for grupper som Wishbone Ash, Camel og Genesis. Den gang som nå vokste ikke spillejobber, for den type band på trær, men spilte man musikk det var mulig å danse til, var det desto lettere å få spille ute. Materialet de spilte var alt i fra Gluntan til Uriah Heep og Deep Purple(!). I løpet av de to neste årene (1975-76) skulle det hende en del viktige ting med gruppa.
Jostein Hansen la gitaren på hylla til fordel for bassen, som en naturlig følge av at bandet på dette tidspunktet hadde hele fire gitarister(!), og behovet for en bassist meldte seg akutt. Gitaristene ble så redusert til to personer, deriblant nyankomne Per Frydenlund som skulle bli fast gitarist i noen år. Navnet Cash Pink ble dessuten byttet ut med Kerrs Pink, og gruppa tok nå steget fra å være et «progressivt danseband» til å bli et konsert-band. Egne komposisjoner ble for første gang mer vektlagt enn cover-låter, og de opplevde å bli spilt på svensk riksradio i programmet «Bandet Går» (29.mai 1976) med et kassettopptak.


Trømborg Festivalen
I 1977 arrangerte Kerrs Pink den første «Trømborg Festivalen», et vellykket utendørs-arrangement med flere lokale artister, og selvfølgelig med Kerrs Pink inkludert. Dette skulle bli en årlig begivenhet som satte i gang mye musikalsk aktivitet i Indre Østfold, i løpet av de årene som festivalen ble arrangert (1977-83). Initiativtagere var hele tiden Kerrs Pink, hvis vi ser bort i fra den siste festivalen som bandet Mantra (med Lytomt på gitar) arrangerte i 1983. Jostein forteller at det var stor musikalsk spredning på disse festivalene, alt i fra pønk til gammaldans. Den mest vellykkede av disse festivalene ble arrangert i 1978, og da spilte ti band på scenen og ca.1000 tilskuere var til stede. Til og med NRK og Ungdommens Radioavis var representert.


...inn i de profesjonelles rekker...
I løpet av samme år gikk Kerrs Pink gjennom flere sedvanlige besetningsendringer og to sentrale medlemmer ved navn Per Kværner (gitar) og Halvard Haugerud (keyboards, sang), sluttet seg til gruppa. Førstnevnte person er i dag profesjonell musiker og har blant annet spilt gitar på en Åge Aleksandersen-skive. Sistnevnte person er i dag profesjonell kunstmaler. Felles for dem begge er at de ikke lenger er med i gruppa, per i dag. Det hadde nå vært fire år siden sist de brukte noen tangentinstrumenter, i det hele tatt. Det tok ikke så altfor lang tid før de hadde anskaffet seg et Hammond C3 orgel, Fender Rhodes piano, Mellotron og Syntesizer... Nå følte Kerrs Pink at de var klare for utgivelse, og med sin nye trommeslager ved navn Terje Solås (eks-Misty), gikk de i juni 1979, i studio for første gang. Resultatet av deres opphold i Roxy Studio i Fredrikstad, ble singlen Kong Edvardt/Feberlåten, og de fikk hjelp av Svein Rønning (eks-Høst) som tekniker og medprodusent. Singlen ble, i likhet med de to første Kerrs Pink-albumene, utgitt på deres egen label Pottittskiver. De 1000 eksemplarene som ble trykket opp ble distribuert av selskapet MAI. Musikalsk antydet singlen en instrumental-basert stilretning som knyttet sammen både symfonisk rock og folkemusikk. Høsten 1979 sluttet begge gitaristene Frydenlund og Kværner (begge med fornavn Per) og disse ble så erstattet av Tore Johansen og Trond Bøhn (som også spilte tangenter). Med den nye besetningen spilte bandet på Chateau Neuf (9. desember 1979), sammen med en rekke andre grupper. De hadde så smått begynt å leke seg med visuelle midler, noe som inkluderte lysbilder (bl.a. av et hesteslepp), filminnslag (bl.a. en solnedgang) og stearinlys på scenen.


Kerrs Pink (1980)
Den samme besetningen gikk i studio, i juni 1980, da for å spille inn det første albumet «Kerrs Pink», som kom ut samme år. Igjen var det Svein Rønning som i Roxy Studio, hjalp dem og igjen var det Pottittskiver som utgav skiva. Distribusjonen av de 1000 eksemplarene tok Polygram seg av. Bortsett fra fire låter med vokal (med norske tekster), består albumet av instrumental-musikk. Musikalsk inneholder albumet elementer fra norsk folkemusikk, progressiv- og symfonisk rock (som ofte kunne minne om Camel og Pink Floyd), med stemningsfulle skogsaktige temaer. Albumet ble relativt godt mottatt i musikkpressen, spesielt i Klassekampen, Arbeiderbladet og i Nationen. Nye Takter derimot var mer lunkne... Et av sporene, «Velkomst» lå forøvrig fire uker på Norsktoppen (og slo ut Anita Skorgan...)! I tillegg til at Jostein Hansen og Halvard Haugerud var hovedvokalister på noen av sporene, medvirket en gjestevokalist, ved navn Steinar Straumdal (eks-Misty), på et par av låtene.


Mellom Oss (1981)
Få måneder etter at «Kerrs Pink» ble innspilt, sluttet gitaristen Tore Johansen og trommeslageren Terje Solås. Sammen med sin nye trommeslager, Tore Fundingsrud, spilte de på Club 7 i Oslo, februar 1981. I løpet av dette året bygde bandet sitt eget studio på en låve i Trømborg. Studioet som fikk navnet Flexy Studio, plassert på Lytomt Gård, har de siden benyttet seg av fram til i dag. Samme høst spilte de inn deres andre album «Mellom Oss», ved hjelp av en firespors båndopptaker. Albumet ble innspilt under nokså enkle forhold, noe som tydelig gjenspeilte seg gjennom lydkvaliteten. Albumet kom ut i begynnelsen av 1982 og ble distribuert i 1000 eksemplarer på samme måte som med forrige utgivelse. I 1992 kom albumet ut på en CD som var nyinnspilt, og som i tillegg inneholdt uutgitte bonus-spor. Halvard Haugerud stod bak coveret, og det samme coveret ble utstilt på Høvikoddens Kunstnersenter. Blant de sju sporene var det også denne gangen mye instrumentalt materiale. På to av låtene sang Halvard Haugerud og disse låtene markerte seg som mye råere og hardere enn tidligere Kerrs Pink-låter, ikke minst på grunn av Haugeruds anarkistiske tekster. Det 17 minutter lange sporet «Mens Tiden Forgår» stod Jostein Hansen bak. Sporet var delt inn i sju ulike titler og Jostein delte vokalen sammen med Kirsten Hognestad Bøhn (kona til gitarist/keyboardist Trond Bøhn). Musikalsk viser dette langformat-stykket Kerrs Pink, fra en noe mer dynamisk og symfonisk side. Her finnes alt i fra harde og drivende instrumental-partier til nedtonede og akustiske vokal-partier.


Mantra
Etter «Mellom Oss» skjedde det en radikal forandring med gruppa. Trond Bøhn, Harald Lytomt og Tore Fundingsrud forlot bandet. De to sistnevnte startet gruppa Mantra sammen med en tidligere Kerrs Pink-lydtekniker, Lars-Thore Lande (bass). Mantras musikk lå langt mer i heavy-land, en retning som Lytomt og Fundingsrud hadde lyst til å kikke nærmere på. Til tross for dette nektet Jostein Hansen og Halvard Haugerud å gi opp bandet, og de fikk med seg trommeslageren Oddmund Jensen og den tidligere Kerrs Pink-gitaristen Per Kværner. Tangentinstrumenter ble ikke brukt og Jostein og Halvard byttet på å synge, spille bass og gitar. I februar 1982 spilte imidlertid «Mellom Oss-besetningen», minus Trond Bøhn, inn det instrumetale sporet «Fredsmarsjen». Sporet kom ut på samle-albumet «Jomfrutur» som ble utgitt på Pottittskiver. Der var det også med låter fra andre artister. Til tross for at denne besetningen da egentlig var historie, samlet de seg kun for denne innspillingen.



New Wave
Den nye besetningen av Kerrs Pink, altså Hansen, Haugerud, Kværner og Jensen, holdt sin første konsert på tampen av 1982. Musikken hadde forandret seg mye siden sist, og den nye stilretningen brøt kraftig med alt de hadde gjort tidligere. Musikken var blitt langt mer Bob Dylan-inspirert, rett fram og upolert, mens tekstene var blitt mer anarkistiske. Å kalle det for new wave var ikke så langt i fra sannheten... Med denne besetningen spilte de bl.a. flere ganger på Hulen i Bergen, og etterhvert gikk de også i Flexy Studio og spilte inn en demo.
Den siste «Trømborg Festivalen» ble arrangert sommeren 1983 av Mantra, som nevnt, og etter dette ble aktiviteten rundt Kerrs Pink trappet mer og mer ned. Bandet ble dog ikke oppløst, men holdt en lav profil helt fram til 1989. I årene etterpå var enkelte av Kerrs Pinks eks-medlemmer involvert i andre prosjekter, som Foxtrot og Mantra (som forøvrig holdt det gående i ti år, og har en del utgivelser på samvittigheten).


Muséa
Men i 1989 hendte det noe mirakuløst med Kerrs Pink. De ble kontaktet av den franske labelen Muséa som ville gjenutgi bandet på CD. De var også interessert i å utgi uutgitt materiale og gjorde det helt klart at det var den gamle progressive stilen de likte. Dette inspirerte gjengen til å samle seg igjen og en ny besetning så dagens lys. For å kunne gjenskape det klassiske Kerrs Pink-soundet var det nødvendig å få med noen tidligere medlemmer. De tidligere medlemmene var, i tillegg til Jostein Hansen på bass og vokal, Harald Lytomt og Tore Johansen som begge spilte gitar og fløyte, og Tore Fundingsrud på trommer. Nykommeren i bandet, Per Øyvind Nordberg, tok seg av hovedvokalen i tillegg til keyboards og bass. Han hadde tidligere spilt i Mantra, sammen med Lytomt og Fundingsrud, og spilte også da som nå i det Østfoldbaserte dansebandet Opus Band. Høsten 1989 begynte de å innøve mye nytt materiale, og det skulle vise seg at Per Øyvind Nordberg fikk stor betydning i komposisjonsprosessen. I begynnelsen av 1990 spilte besetningen inn sin føste låt, «Monday (Man)». Den skulle være med på konsept-albumet «Seven Days Of A Life», utgitt på Muséa, sammen med seks andre grupper, fra Frankrike, Tyskland, USA, Japan, Italia og Brasil. Låta avslørte at Kerrs Pink hadde utviklet seg i en litt annen retning enn tidligere, men det var fortsatt mulig å kjenne igjen deres eget sound.

CD-utgavene
I 1991 gav Muséa ut debut-albumet «Kerrs Pink» på CD, og som bonus-spor ble hele debut-singlen tatt med. Året etter kom en ny versjon av «Mellom Oss» på CD, utgitt av Muséa. Seks av sporene var nyinnspilte versjoner av albumlåtene, og «Mens Tiden Forgår» var original-inspillingen i nymikset utgave. I tillegg var seks tidligere uutgitte spor inkludert. En annen uutgitt innspilling var «Fredsmarsjen» som i en annerledes arrangert versjon hadde vært med på samle-albumet «Jomfrutur». Halvard Haugerud som sang på original versjonene til to av låtene, og som ikke var med i Kerrs Pink da nyinnspillingen pågikk, ble invitert til å synge låtene på nytt.


A Journey On The Inside (1993)
14. mars 1992 hadde Kerrs Pink 20-årsjubileum og dette ble feiret med en konsert på Eidsberg i Indre Østfold. I perioden 1991 til 1993 var de i studioet i Trømborg og jobbet på det tredje albumet. Albumet som kom ut i 1993 fikk navnet «A Journey On The Inside» og ble utgitt både på vinyl og CD. CD-versjonen ble distribuert av Muséa i alle verdensdeler og inneholder 18 spor. Vinyl-utgaven som ble utgitt av Colours i Skien, er et dobbelt-album og inneholder 20 spor. Med vinyl-utgaven fulgte det en fyldig biografi som Jostein Hansen skrev om bandet. Albumet er et konsept-album og bygger på en novelle skrevet av Per Øyvind Nordberg. Han synger på mesteparten av albumet og «spiller» rollefiguren Roy. På to av sporene synger Heidi Drengsrud Jahren strofene til den kvinnelige rollefiguren i konseptet, Mary. Til forskjell fra tidligere inneholdt albumet en god del låter med vokal, (selv om musikken fortsatt var instrumental-basert) og tekstene var denne gangen engelskspråklige. Musikalsk minnet den en del om de tidligere LP-ene, stilen var fortsatt veldig symfonisk mens den også i større grad var mer rockete og inneholdt i tillegg innslag av keltisk folkemusikk (fremfor norsk folkemusikk). Et av sporene fra albumet, «Kingdom Of Nothing» dukket senere opp på Muséas samle-album «Le Meilleur Du Rock Progressif Européen» fra 1995.


Art Of Complex Simplicity (1997)
Etter en svært langvarig og arbeidsom innspillingsperiode med "A Journey On The Inside", som også tok en del av "piffen" fra bandet på denne tiden, tok Kerrs Pink seg en velfortjent pause. Litt i etterkant av dette bestemte Harald Lytomt seg for å gjøre et solo-album, parallelt med et eventuelt nytt Kerrs Pink-produkt. Det skulle etter hvert vise seg at dette solo-albumet ble sterkere sentrert rundt gruppa enn først antatt, både når det gjaldt musikere og sound. Foruten at Harald Lytomt naturligvis skulle spille gitar på albumet, men også bass , fløyte, keyboards og synge (for første gang i Kerrs Pink-sammenheng!) , ble samtlige av tekstene nemlig skrevet av Jostein Hansen som også bidro med bass på enkelte av sporene. I tillegg skulle det også medvirke en del tidligere Kerrs Pink-medlemmer, som f.eks. Jonny Klemmetsrud - trommeslager i bandet på 70-tallet, Per Øyvind Nordberg - på keyboards som i tillegg spilte bass og sang på "A Journey On The Inside", og Tore Johansen - på blikkfløyter som tidligere også hadde traktert gitar i gruppa.

Av andre musikere som skulle medvirke, og som bør nevnes fordi de har hatt betydning for Kerrs Pinks fortid/nåtid (eller fremtid...) er følgende:

Heidi Drengsrud Jahren - vokal (gjestevokalist på "A Journey...")
Tormod Gangfløt - bratsj (gjestebratsjist på "Mellom Oss")
Knut Lie - trommer, vokal (nå i KP, tidligere med i Høst, Deja-Vu)
Freddy Ruud - keyboards (nå i KP, tidligere bassist i Craft, Electric Wonderland)

Ellers medvirker det enkelte musikere som har gjort seg bemerket i ulike band tidligere. Her er et lite utvalg:

Geir Jahren - vokal (Høst)
Jan-Håkon Skarpsno - trommer, keyboards (Scandinavia/Foxtrot)
Bjørn Teig - orgel (tidligere Mantra-medlem)
Thor Einar Wiik - trommer (tidligere Mantra-medlem)

Etter å ha rådført seg med noen av de andre bandmedlemmene fant Harald Lytomt etterhvert ut at albumet skulle gis ut under artistnavnet Kerrs Pink, istedet for "Lytomt-navnet". Som en forsmak på denne plata, ble imidlertid sporet «Affinity» å finne på Pål Søviks samle-album «The Alien Killer Orange» som kom ut januar, 1997. Dette er et svært variert stykke musikk som strekker seg fra en orkestral, grandiøs grunnstuktur, via dramatiske og nesten action-filmmusikk-aktige broer og frem til noen skikkelig intense og følelsesladde gitar-soloer. Selve plata kom ut i mai 1997 og fikk tittelen "Art Of Complex Simpicity". Som ved forrige gang var selskapet igjen Muséa. Utgivelsen er desverre kun tilgjengelig på CD, i motsetning til samtlige av Kerrs Pink tidligere album. Men det bør tillegges at denne CD'en likevel er en lekker sak - med et hefte prydet av nydelige malerier og en skive utformet som en fin picturedisc, blir i hvert fall ikke skuffelsen særlig merkbar.

Musikalsk er denne CD'en preget av en enorm spennvidde fra spor til spor. Noen spor ligger faktisk ganske nært opp til vise-sjangeren, i tradisjon med Dylan og til og med Strawbs. Andre er igjen mer komplekse og dristigere arrangert med folk-influerte symfoprog-partier blandet med tyngre sekvenser. Det hender at komposisjonene inneholder mye dynamikk, stemnings-og takt-skifter, men det er tydelig at Kerrs Pink heller ikke er redde for å variere det hele med mektige symfoniske passasjer. En del av kuttene er også kortere, forholdsvis rolige og ofte instrumentale stykker hvor melankolske, rene og vakre gitarer står i fokus. Men for å gjøre det helt klart. Man er fortsatt ikke det minste i tvil om at det er Kerrs Pink som toner ut av høytalerne. På "Art Of Complex Simplicity" har de riktignok kommet opp med en del nye og interessante vrier på saker og ting stilmessig, mens soundet og helheten har de beholdt i rikelige mengder. Produksjonen er forresten langt bedre denne gang enn ved samtlige av Kerrs Pinks tidligere utgivelser. Varm og gjennomsiktig slik den fortjener.


Tidings (2002)
I september 2002 ble bandets til nå siste album "Tidings", sluppet på markedet. Albumet var i større grad et "band-produkt" enn forgjengeren, og hadde flere vokale innslag enn noen gang før. Plata avslørte at Kerrs Pink hadde utviklet seg i en noe mer moderne og symfonisk retning enn tidligere. Komposisjonene var nokså lange, tidvis intrikate og kunne også by på litt hardere gitarer, samt en mer hardtslående utnyttelse av rytmeseksjonen enn tidligere. Dette med tyngden kan ha sammenheng med at gruppas trommeslager Knut Lie kommer fra det legendariske heavyprog-bandet Høst.

Jon Christian Lie
Fotos: En STOR takk til Harald Lytomt!

Tilbake