Etter "Mellom Oss" hadde Trond Bøhn, Harald Lytomt og Tore Fundingsrud forlatt gruppa. De to sistnevnte dannet bandet Mantra sammen med Lars-Thore Lande, Kerrs Pinks tidligere lydtekniker.
-Det var med litt blanda følelser. Jeg ble litt sur på Harald fordi han slutta i Kerrs Pink, uten å si det før det var et faktum. Jeg fikk greie på det da jeg var i Danmark. Jeg ringte til Halvard og han fortalte at Harald og Tore hadde slutta. Da var jeg deprimert og måtte gå meg en lang tur aleine, husker jeg. Det var som å gjøre det slutt med ei jente du var glad i altså. Sånn følte jeg det.
Den nye besetningen spilte sin første konsert på tampen av 1982.
-Halvard var den som var mest aktiv der. Han følte at nå kunne han få utløp for det han ikke kunne gjøre i Kerrs Pink før. Den litt mer Dylan-stilen. Han fikk liksom sin oppblomstring da. Jeg ville gjerne trekke inn litt forskjellige instrumenter, mens Per Kværner var mot Hammond-orgel og ville at vi skulle lyde som om alt var live hele tida. Jeg følte at det ble litt kjedelig med bare gitar-rock. Det var ikke tilfredsstillende for meg, og jeg klarte ikke å delta i den musikken ordentlig. De låtene jeg kom med, syntes Halvard var for dårlig. Tekstene var for dårlig og musikken var for dårlig. Alt det jeg gjorde var så dårlig og alt det han gjorde var så bra. Så jeg falt mellom to stoler, for jeg kunne jo ikke følge Lytomt, og heller ikke Halvard ordentlig heller. Jeg var i et musikalsk vakuum da. Jeg har jo alltid prøvd å være en pådriver for Kerrs Pink, men da var det Halvard som dro bandet. Da jeg ble mer passiv gikk det ikke så godt heller, for Halvard var mer rotete enn meg. På øvingene da så snakka vi bare om politikk så det ble en sånn prateklubb til slutt. Det syntes jeg var så kjedelig. Jeg hadde lyst til eksperimentere mer, men du klarer ikke å få til alt mulig med en sologitar, en kompgitar, trommer og bass.
-Med denne besetningen spilte dere jo også flere ganger på Hulen
(Bergen), hvordan var det?
-Det var stort. Vi fikk sånn respons som bare det. Vi spilte noen gamle Kerrs Pink-låter også, men egentlig burde vi ikke kalt oss Kerrs Pink for vi spilte jo bare "Velkomst", "Fallet" og "Trøstevise" av de gamle låtene. Der stod publikum oppe på bordene og slo i sånne luftventilasjonsanlegg. Vi måtte spille tre/fire ekstranumre.
Den siste "Trømborg Festivalen" ble arrangert sommeren 1983 av Mantra
og etter det ble aktiviteten rundt Kerrs Pink trappet mer og mer ned.
-Hva var det egentlig som skjedde med Kerrs Pink den gangen?
-Halvard dro først til Italia for å male og ble vel borte i tre måneder. Jeg gleda meg ikke så veldig til å dra på de øvingene lenger for det var bare snakk, og bare Per og Halvard som satt og forbanna Arbeiderpartiet opp og ned. Det var så drittkjedelig altså. Det ble sånt kvasi-intellektuelt vrøvl. Jeg ville skape kunst jeg, men Halvard ble så innadvendt. Jeg synes det ble så ille egosentrisk, uten at det ble noe kunstnerisk over det. Det er min personlige mening. Jeg følte meg ikke hjemme der. Halvard skriver jo bare viser om seg sjæl han, det ble litt sånn halvpinlig. Jeg gikk litt lei fordi jeg fikk ikke gjennomslag for mine ideer. Mine låter ble ikke godtatt og mine forslag til arrangementer ble heller ikke godtatt. Og det var ikke snakk om noe progrock,, bare en rett fram stå-på-rock, og jeg synes det ble kjedelig. Halvard ville skrive om tekstene mine og sånt. Det synes jeg ikke var noe moro, jeg.
-Denne besetningen spilte vel inn en demo?
-Ja, vi spilte den inn i Flexy da, hos Harald. Lyden var temmelig upolert, med fuzz og vreng.
I årene etterpå var enkelte av Kerrs Pinks daværende ex-medlemmer
involvert i andre prosjekter som Foxtrot (Harald Lytomt) og
Mantra, som forøvrig holdt det gående i ti år og har en del utgivelser
på samvittigheten.
-Per Øyvind har vært dansemusiker siden han var veldig ung. Han og
to av hans eldre brødre startet ei gruppe som heter Opus Band.
Et Indre Østfold-basert danseband. Han spilte keyboards der, men ser
egentlig på seg sjøl som først og fremst gitarist da. Han har ikke
egentlig den prog-bakgrunnen som vi har. Han sier sjøl at han er fra
Beatles-og Creedence-skolen. Så han har en litt annen innfallsvinkel,
mer rocka. Kanskje litt mer kommersiell, men han klarte å tilnærme seg
Kerrs Pink-stilen sånn noenlunde i hvert fall, synes jeg. Han var
dessuten med i Mantra sammen med Harald og Tore fra 1984 av.
Høsten 1989 begynte de å innøve mye nytt materiale, og det skulle vise
seg at Per Øyvind Nordberg fikk stor betydning i komposisjonsprosessen.
I begynnelsen av 1990 spilte besetningen inn sin første låt, "Monday
(Man)".
Den skulle være med på konsept-albumet "7 Days Of A Life" utgitt på
Muséa, sammen med seks andre grupper, fra Frankrike, Tyskland, USA,
Japan, Italia, og Brasil. Låta avslørte at Kerrs Pink hadde utviklet
seg i en litt annen retning enn tidligere, men det var fortsatt mulig å
kjenne igjen deres eget sound.
-Francis Grosse, som er visepresident i Muséa, hadde skrevet et manus sammen med Thierry Sportouche. Det skulle handle om et menneskes ferd gjennom livet fra vugge til grav, og at han prøver å innrette seg etter de andre. Han klarer ikke det fordi han blir rebell på skolen og bråker. Han blir i følge konseptet musiker til slutt. Men jeg synes ikke de andre gruppene har klart å følge opp konseptet ordentlig, i tekstene sine. De eneste som har klart det er Kerrs Pink og North Star. Jeg synes det var litt svakt, og jeg skrev det ned til han Francis Grosse. Han og resten av plateselskapet mente at Kerrs Pink hadde den beste låta på albumet, så det var ikke verst.
-Hva slags mottakelse fikk den Iåta, den var jo første pust fra
Kerrs Pink på mange år?
-En fransk fanzine skrev at det var veldig tøft av oss å debutere i den sammenhengen, fordi man forventa seg mye av oss da. Det var jo nesten en debut igjen på en måte fordi vi hadde vært så lenge stille. "Det innfridde forventningene og lovte godt for framtida", stod det.
I 1991 gav Muséa ut debutalbumet "Kerrs Pink" på CD og som bonus-spor
ble hele debut-singlen tatt med. Året etter kom en ny versjon av
"Mellom Oss" på CD utgitt av Muséa. Seks av sporene var nyinnspilte
versjoner av albumlåtene, og "Mens Tiden Forgår" var
original-innspillingen i nymikset utgave. I tillegg var det seks
tidligere uutgitte spor.
-Ja, den er til oss sjøl! Den begynner jo rockete med sånn Status Quo-boogie og går over til mer folkemusikk-aktig. Så den kan du si gjenspeiler Kerrs Pinks historie.
En annen uutgitt innspilling var "Fredsmarsjen" som i en annerledes
arrangert versjon hadde vært med på samle-albumet "Jomfrutur". Halvard
Haugerud som sang på orginalversjonene til to av låtene, og som ikke
var med i Kerrs Pink da nyinspillingen pågikk, ble invitert til å synge
låtene på nytt. Etter perioden i Kerrs Pink har han drevet profesjonelt
som kunstmaler og er i dag annerkjent innen malerkunst.
-Hvordan ble disse utgivelsene mottatt i utlandet?
-Veldig bra. I Nederland med «Mellom Oss», ble Harald Lytomt sammenligna med han Andrew Latimer i Camel. Der sto det at Lytomt hadde mer feeling både på fløyte og gitar. Det var ikke verst, jeg har aldri sett så mye skryt!
-Fikk dere reaksjoner på det norske språket i utlandet?
-I den samme omtalen, fra Nederland, stod det at det ikke akkurat var verdens peneste språk. De syntes det var litt hardt, men nederlandsk er jo ikke noe pent det heller(!).
-Handlingsmessig er det vel mye Per Øyvinds egen historie, tror jeg. Han var jo gift og ble skilt, og så traff han ei ny jente. Han er vel egentlig den mannen som lever i "Kingdom Of Nothing". Han går inn i en indre renselsesprosess hvor målet er å finne tilbake til grunnleggende og opprinnelige verdier, i han sjøl. Han har ofra noe av seg sjøl for å tilfredsstille andre, og han har sagt nei til sine egne behov og lært seg å etterkomme andres ønsker og intensjoner. Han har ikke tatt hensyn til seg sjøl nok. Sånn er det jo med alle mennesker. Det handler om å godta seg sjøl som man er, og hente fram det en egentlig er inni seg. At en er den man er inni seg, utad også. Jeg vet at mange har tolket dette i veldig vid betydning. F.eks. som om Roy (hovedpersonen i konseptet) skulle være reinkarnasjonen av progressiv rock, som har gått seg vekk og som møter Mary som er inspirasjonen. At den progressive rocken har vært for selvopptatt og ikke har gitt etter for det kommersielle presset, og bare har vært egoistisk. Det går an å se den parallellen, og det er det flere som har gjort altså. Både i Italia og i Frankrike hørte jeg den parallellen. Det er jo bare fint det at det kan fungere på flere nivåer.
-Er du selv fornøyd med hvordan resultatet ble?
-Det er jo litt springende, men siden det er et konsept-album kan man tillate seg det. Det ville vært veldig kjedelig hvis det bare var en stil hele tida. Du kan si at historien er overordna musikken. Derfor kan vi tillate oss å ha med "The Downtown Happy-Go-Lucky Bunch" som egentlig ikke hadde passa inn. Den passa inn i historien for det er sånn folk egentlig ville gjøre det når de har problemer, de går og drikker. Det er jo litt artig å ha med humor og, kan ikke bare være helt overseriøs.
-Hvordan synes du albumet ble lydmessig?
-Det er den beste til nå, men vi vet at vi kan gjøre det bedre. De akustiske gitarene er litt for spisse og trommene er vel litt for svake og litt for sterke enkelte ganger. Og så er det kanskje litt for mye romklang på noen instrumenter enkelte ganger, og på vokalen. Det største jeg vil sette fingeren på, nå har ikke jeg produsert dette, men noen av låtene er veldig lavmælte da, og så er de spilt inn for høyt i forhold til neste låt som kanskje er litt heavy. Da blir de like høye i volum, så det innbyrdes volumet må justeres til hverandre. Det har jeg snakka med Harald om, så det er han nok klar over, men det blir så mye å tenke på liksom, i studio da. Han tenkte vel på å få best mulig lyd og få volum-meterne til å slå opp til det røde, men jeg er heller for å bruke et mer individuelt volum på låtene etter de stemningene de gir.
På to av sporene synger Heidi Drengsrud Jahren strofene til en
av rollefigurene i konseptet, Mary.
-Hun er kona til Geir Jahren i Høst. Jeg kjenner henne ikke i det hele tatt for det er Harald eller Per Øyvind som fikk tak i henne. Hun har vært med i et kor i Askim som heter Blanda Drops som har satt opp en del forestillinger, vet jeg.
-Med vinyl-utgaven fulgte det en fyldig biografi som du Jostein,
skrev om bandet. Det ligger vel ganske mye tid og arbeid bak denne?
-Det er nå to og et halvt år siden dere hadde konsert sist (igjen
menes det her i 1994!). Vil det bli mulig å se dere live i framtida?
-Jeg vet ikke helt, jeg. Vi får se. Nå har vi ikke spilt sammen i studio siden april 1993. Men Harald har jobba i studio på egenhånd, med å lage låter så han har låter klare og jeg skriver jo tekstene. Vi skal spille inn vår fjerde utgivelse snart, men den blir utsatt fordi Harald skal bygge seg hus på Mysen.
-Har dere blitt spurt om å holde konserter i utlandet?
-Ja, i Frankrike har de spurt om vi kunne spille i Paris sammen med eventuelt noen svenske band. Men jeg vet ikke, dra helt til Paris og så kommer det 20 stykker...
-Hva slags musikk hører dere på når dere ikke spiller sjæl?
-Jeg hører på utrolig mye forskjellig. Jeg kan høre mye på klassisk, for den saks skyld, men jeg orker ikke sånn listepop altså. Jeg hører på mye gammalt som Genesis, Pink Floyd, Wishbone Ash og Strawbs. I går hørte jeg forresten på The Eagles - countryrock og litt Byrds. Chet Atkins hører jeg også litt på. Impresjonister som Erik Satie og Claude Debussy hører jeg også på. I dag hørte jeg forøvrig Ekseption spille Bach.
-Det som er målet nå er å begynne å spille inn vår fjerde CD, «Art Of Complex Simplicity». Der har Harald laget alle låtene og jeg holder på med tekster til 7 av de 16 låtene. Resten blir instrumentaler. Låtene har litt mer varierende lengde denne gangen, for den korteste varer i ca. 2 minutter og den lengste i ca. 8 minutter. Etter det regner jeg med at det blir vanlige bidrag fra alle i gruppa i låtskrivinga.
-Hvordan vil du karakterisere det nye låtmaterialet?
-Det er veldig lyrisk og melankolsk. Jeg vet ikke helt hvordan det blir i arrangementet, men det er mange muligheter for akustiske instrumenter. Det blir vel mye mer luftig og enklere. Det er mye gledesspill her og litt humor. Kanskje litt tilbake til første-Lp'en. Tore Fundingsrud har slutta i Kerrs Pink nå, og skal antakelig spille på minst én låt. Ellers skal nok Jan-Håkon Skarpsno fra Foxtrot spille trommer på noen låter. Dessuten har vi tenkt å spørre noen lokale musikere, særlig sangere, om å bidra. Tore Johansen har forøvrig spilt fele omtrent hver dag nå i et år, så det blir nok noe fele med også. Så jeg tror vi har lyst til å bruke en del ting nå som vi ikke har brukt før. Vi må liksom komme litt videre vi og, ikke drive å reprodusere. Det jo viktig for utøverne å føle at det går framover. Du kan si at vi holder oss mer eller mindre til samme sjanger, men vi kan jo utvikle det innenfor vårt felt.
Jon Christian Lie (delvis sakset fra Hybris nr. 4 - 1995 og nr. 5 - 1995)
Fotos: En STOR takk til Harald Lytomt!