En samling av inntrykk fra

Kerrs Pinks 25-årsjubileum 24/5-97

På Slitu i Indre Østfold

Fra 25-årsjubileumet til Kerrs Pink i 1997!!!

Det er ikke ofte vi hører om norske grupper som holder seg i live gjennom 25 år. Når det i tillegg dreier seg om et band som er godt forankret innenfor den progressive/symfoniske rock-tradisjonen, kan det selvsagt ikke forbigås i stillhet av et tidsskrift som Tarkus. Det hele handler selvfølgelig om Østfold-bandet Kerrs Pink, som i disse dager fyller år. Tarkus ble invitert til deres jubileums-feiring (med en dertilhørende konsert) og vi sendte av gårde vår representant (og Norges desidert største Kerrs Pink-fantast) Jon Christian, for å dekke det hele. Her følger hans samling av inntrykk fra feiringen.

Jeg kan vel like gjerne innrømme det med en gang. Jeg står herved fram som «forkjemper for potetenes rett til å overleve», det vil si at jeg er en nokså entusiastisk Kerrs Pink-tilhenger. Det er neppe noen overdrivelse å hevde at sommerfuglene inntok maraton-posisjon, i den indre delen av mage-regionen til undertegnende, helt fra da han ble klar over denne konserten, ca. halvannet år tidligere. Konserter med gruppa vokser nemlig ikke på trær (og ingen andre spesielle steder heller)! Disse overnevnte «betroelsene» skulle nok gjøre det rimelig klart at artikkelforfatteren i dette tilfellet hadde et heller tvilsomt (for å ikke si frynsete!) grunnlag for en objektiv og distansert fremstilling av denne begivenheten. En annen «betroelse» som også kan nevnes er følgende:

NM i Rock Etter ca. halvannet års lykkerus dukket det som vanlig opp et uforutsett problem, en uke før begivenheten som så ut til å ta knekken på undertegnedes forventede konsertopplevelse. Som troll i eske dukket det opp et faretruende hinder i form av «NM I ROCK» (for Oslo), hvor bandet som artikkelforfatteren vanligvis spiller i, skulle delta. Selvfølgelig skulle begge deler arrangeres på samme dato og til samme tid, på to vidt forskjellige steder, milevis fra hverandre. Valget stod altså mellom å svikte sine kamerater og hoppe over «NM I ROCK» i denne omgang, eller å miste Kerrs Pinks andre konsert på fem år samt feiringen av et kvart århundre med gruppa. Jeg var forøvrig også åpen for andre eventuelle alternativer... Det var i det hele tatt et ytterst uhyggelig dilemma.

Heldigvis hender det også at man, av og til, ser «et lys i tunnellen», for å si det på en veldig tradisjonell måte. Jeg skal spare dere for detaljene, men valget falt faktisk på Kerrs Pink og ved å bl.a. ta i bruk «en spansk en» (for å sitére Tarkus’ egen Rune André), uten å si noe mer om akkurat det, er det utrolig hvor langt man kan komme uten store ulemper. Lørdag 24. mai satte derfor Tarkus' utsendte skribent seg på toget i retning av Indre Østfold. Det hele skulle gå av stabelen på Slitu som ligger mellom Askim og Mysen, og som er et lite stykke unna distriktet Trømborg, hvor bandet hadde sitt utspring i mai 1972. På Slitu Stasjon var det på tide å hoppe av toget og undertegnede ble tatt vel i mot av Jostein Hansen (bassist i gruppa gjennom de siste 25 år) som for anledningen var vår utmerkede veiviser til konsertlokalet. Feiringen skulle foregå i et rødt trehus kalt Foreningens Hus. Kanskje bedre kjent som festlokalet «Huset», blant lokalbefolkningen.

På treff med GARF Atmosfæren inne i lokalet var svært hyggelig og den ble ikke mindre trivelig da anlegget ble satt på, og ulike Kerrs Pink-komposisjoner (både nye og gamle) tonet ut i rommet. Undertegnede var forholdsvis tidlig ute og publikum hadde ennå ikke funnet veien til lokalet. Jeg benyttet anledningen til å hilse på de tilstedeværende, som var Kerrs Pink-medlemmer, Kerrs Pink-Crew og en svenske. Det viste seg at sistnevnte var en av ildsjelene fra Göteborgs ArtRock Förening, Per Köhler. Han hadde altså tatt turen over grensa for å overvære begivenheten, og i tillegg var han faktisk i samme ærend som meg. Pers oppgave var nemlig å dekke arrangementet for GARFs eget medlemsblad. Han var hyggelig og vi ble sittende å prate en god stund.

Per fortalte meg litt om GARF, og han understreket at de ikke var noen «under-avdeling» av ArtRock Föreningen Crimson (som har sitt høysete i Uppsala). Disse to er altså fullstendig adskilte og har lite med hverandre å gjøre. Per fortalte også at GARF jevnlig arrangerte prog-konserter i Gøteborg på en pub ved navn Dojan, i beste Inkognito-tradisjon (Oslo-scene for prog-rock). Han gav meg et eksemplar av GARFs eget blad, noe jeg repliserte kjekt ved å dra frem et eksemplar av Tarkus, som jeg med stolthet overbrakte han. Han ble voldsomt imponert over tidsskriftet og kom med mange rosende ord. Det nystartede GARF-bladet hadde kun ett nummer ute. Det bestod av 10 sider med mye fin informasjon, og det lovet godt for de fremtidige utgavene av bladet. Innholdet var bl.a. en artikkel om Arthur Brown, prog på internet, mange små-biografier over ulike band og diverse nyheter.

Hall Of Fame og lapskaus Mens vi hadde sittet der og pratet en times tid, så hadde det «gått oss hus forbi» at det jevnt og trutt hadde strømmet på med folk. Plutselig innså vi at det var godt over 150 mennesker i lokalet. Blant gjestene var det svært mange ex-Kerrs Pink'ere (samtlige var faktisk invitert) med ledsagere, i tillegg til venner, presse (kremt ... ) og fans av gruppa. I et hjørne av lokalet, mellom store folkemengder, fikk vi øye på jubilantenes eget «Hall Of Fame»-museum. Dette var en utstilling, bestående av avis-utklipp fra ulike tidsskrifter skrevet om bandet fra 70-tallet og frem til i dag. Spesielt artig var det å se bilder av Jens Bruun Pedersen, kjent fra «Jeopardy!», da han intervjuet gruppa, den gang som representant for Ungdommens Radioavis (1978). Så var det på tide å få i seg en matbit, for samtlige av gjestene, og lapskaus med flatbrød ble servert. Øl og mineralvann (+vinyl og CD'er!) kunne man dessuten få kjøpt over disk.

Etter maten var det meningen at saker og ting skulle skje på scenen, men alt hadde imidlertid ikke gått helt etter planen. Fra scenen ble det meldt at Kerrs Pink ventet på koret sitt, som visstnok var «rett rundt hjørnet». Det ble opplyst at koret skulle komme direkte fra en opptreden i et bryllup (!), noe som så ut til å drøye litt til. Jeg hadde hørt visse rykter om at bl.a. Geir Jahren (fra Høst) skulle befinne seg i dette koret, men det ville tydeligvis ta en stund før vi kunne få dette bekreftet.

Foxtrot Mens store deler av publikum satt forventningsfullt og ventet, dumpet undertegnede borti ingen ringere enn Jan-Håkon Skarpsno og Rune Rekdal, henholdsvis trommeslager og bassist, fra det så smått legendariske symforock-bandet Foxtrot (hvor ble det forresten av oppfølgeren til «A Shadow Of The Past» fra 1989?). Jan-Håkon medvirker forøvrig også på Kerrs Pinks siste utgivelse («Art Of Complex Simplicity»), men han presiserte at han ikke kom til å spille på jubileumskonserten. Han meddelte at han derimot skulle delta på et nytt Foxtrot-relatert prosjekt, satt i gang av Eivind Fivelsdal (tidligere medlem av Scandinavia/Foxtrot). Prosjektet var visstnok allerede påbegynt og meningen var at det hele skulle munne ut i en CD-utgivelse. Låtmaterialet var stort sett nytt stoff i tillegg til at enkelte eldre komposisjoner hadde blitt gjenstand for noe oppussing. Angivelig skulle musikken ligge i god gammel symforock-tradisjon. Dessuten kunne Jan-Håkon forsikre oss om at låtene var jevnt over lange, og at ingen av dem utmerket seg som kortere enn 6-7 minutter.

Geburtsdagskonserten Kerrs Pink-koret hadde fortsatt ikke entret scenen, men i stedet fikk vi bl.a. høre visesangeren Erik Hageler fremføre noen sanger. Dette var noe han gjorde helt på sparket, for å korte ned ventetiden. Han deltar dessuten på den siste CD’en til Kerrs Pink. Så ble det omsider klart for jubilantene (og ikke minst det nyankomne koret!), og deres geburtsdagskonsert kunne begynne. Til vakre, smygende toner fra synth'en, innledet de det hele med en velarrangert tolkning av Edvard Griegs «Solveigs Sang». En smakfullt utført versjon med innslag av snedig og markant rytmikk, sterkt dominert av congas-bruk i tillegg til vanlige trommer. Det rytmiske mønsteret fungerte sterkt utfyllende i lydbildet og dannet en solid ramme rundt Harald Lytomts melodiske gitar. Det skulle i hvert fall ikke mange toner til, før undertegnede frøs skikkelig på ryggen. Ved congas-stativet stod forøvrig Jonny Klemmetsrud og bak trommesettet befant Knut Lie (fra Høst) seg.

Sistnevnte trommeslager spilte også på de tre påfølgende komposisjonene som samtlige var hentet fra gruppas nye CD, «Art Of Complex Simplicity». Her fikk også deler av koret slippe til, deriblant Heidi Drengsrud Jahren og Cecilie Ljunggren. Dette var låter som stilmessig lå i et landskap preget av alt i fra kompleks, folk-influert rock med hard kant, via kjappere og mer fengende prog, og til drivende, suggererende og atmosfærisk oppbygd symfonisk rock. Samtlige av disse komposisjonene var svært preget av Lytomts følelsesmessig anlagte gitar-soli. Låtene var stort sett instrumental-baserte, men det var også rom for hovedvokalister som f.eks. den eminente gjeste-sangeren Benny Hansen. Ellers bør rytme-seksjonen bestående av Jostein Hansen på bass og Knut Lie på trommer spesielt fremheves for deres levende og drivende samspill. Saxofon ble det også etterhvert plass til, traktert av 14 år gamle (!) Fredrik Mortensen. Kompetent utført, men noe romklang på sax’en hadde nok gjort seg!

Klassiske toner Videre ble vi tatt med på en reise inn i bandets historiske galleri, og Kerrs Pink-klassikere hentet fra deres to første album, ble servert. Felles for flesteparten av disse instrumentalkomposisjonene var en utstrakt bruk av fremtredende tostemt-gitarteknikk. Denne effekten ble her frembragt av gitarene til Lytomt og 15 år gamle David Otte Hansen (sønnen til Jostein), noe som også harmoniserte og fungerte bra sammen. Jonny Klemmetsrud hadde forøvrig overtatt trommestolen etter Knut Lie. På «Østenfor Ord» var det duket for kveldens desidert mest «heavy» gitar-arbeid og Lytomt serverte oss noen av de mest intense og krevende tonene han klarte å grave frem. På mellompartiet fikk saxofonen til Fredrik Mortensen slippe til igjen, her i et arrangement som bragte tankene i retning av østlig musikk.

Jostein gjorde oss oppmerksomme på hva gruppa Wishbone Ash, hadde betydd for dem. Et par cover-låter av nevnte band ble derfor fremført, bl.a. klassiske «Throw Down The Sword», hentet fra «Argus» (1972). Per Øyvind Nordberg (ex-Kerrs Pink) hadde med dette satt seg bak Hammond-orgelet og gjorde samtidig fremragende innsats på vokal. Hans tangentist-plass ble deretter byttet ut ut til fordel for Freddy Ruud (tidligere medlem av Craft og Electric Wonderland) som nå kom tilbake, og som satte i gang med et eller annet, basert rundt noen umiskjennelige synth-akkorder.

Vi ante klare hentydninger til en aldri så liten Pink Floyd-hyllest, og «Shine On You Crazy Diamond (l-5)» ble fremført i sin helhet. Og for en versjon! Lytomt ble plutselig totalt Gilmour, både via toner, sound og teknikk. Scenen ble også fylt av en rekke vokalister, som f.eks. Benny Hansen på hovedvokal i tillegg til et storslagent kor. Koret bestod bl.a. av både Knut Lie (ikke på trommer denne gangen...) og Geir Jahren fra Høst (ryktene stemte!). Fredrik Mortensen imponerte dessuten stort med en forrykende saxofon-solo, og den satt som et skudd!

Ute på dansegulvet Med dette gikk jubilantene av scenen, og igjen ble det spilt musikk på anlegget, men dette var absolutt ikke Kerrs Pink-musikk. Det hadde i mellomtiden skjedd et formidabelt stemningsskifte og «det rosa humøret» hadde for lengst forduftet. Folk begynte å innta dansegulvet og undertegnede satte i gang med å forhøre seg med en del av musikerne, om eventuelle intervjuer. Jeg benyttet samtidig anledningen til å dele ut Tarkus til alle interesserte, og dem var det faktisk en del av. Fra scenen ble det også servert dansevennlig musikk, fremført av noen venner av bandet.

Ekstranumrene Etter en god stund ble det meldt at publikum ville få servert noen ekstranumre fra Kerrs Pink og de begynte med «Gånglåt» av Kebnekajse. Etter det satte Terje Solås seg bak trommene og faktum var at han ikke hadde spilt sammen med gruppa siden begynnelsen av 80-tallet. De dro i gang «Velkomst» fra debut-albumet «Kerrs Pink» (1980), som Solås i sin tid var med på. Den ble etterfulgt av en heftig trommesolo, signert Solås. Og folk danset fortsatt tett på dansegulvet...

Avslutningsvis gav jubilantene oss en skikkelig seig og lang blues, hvor Geir Jahren fremførte en tekst som han, etter eget utsagn, aldri hadde hørt før. Bak trommene satt forøvrig Knut Lie, så her var altså begge Høst-gutta samlet på et brett! Den lett gjenkjennelige stemmen til Jahren, blandet med tunge-akrobatikk på et høyt nivå, gjorde sitt til at dette ble et artig og underholdende innslag. Dette ble de siste tonene vi fikk høre fra dem denne kvelden, men dansen fortsatte til langt ut på morgenkvisten. Alt i alt ble dette en særdeles flott 25 års dag for Kerrs Pink, men også en fantastisk opplevelse for oss som var gjester. Vel og merke, til minne for resten av livet. Og undertegnede savnet i hvert fall ikke «NM I ROCK»!

Jeg vil gjerne rette en stor takk til Harald Lytomt (for ypperlig vertskap og tak over hodet), Jostein Hansen (for hans tålmodige «veiledning»), Per Köhler (for alle bildene i denne artikkelen) og NSB (som har bevart Slitu Stasjon). Uten dere, hadde aldri denne artikkelen blitt noe av.

Jon Christian Lie (sakset fra Tarkus Magazine nr. 5 - 1997)
Fotos: En STOR takk Per Köhler!

En samling av inntrykk fra Kerrs Pinks 25-årsjubileum 24/5-97 På Slitu i Indre Østfold

Tilbake

En samling av inntrykk fra

Kerrs Pinks 25-årsjubileum 24/5-97

På Slitu i Indre Østfold