OM BOKEN "DEN LANGE REISEN"

Den lange reisen er livsverket mit, en boktriologi jeg holder på med, Tåkenes øy er basert på boken et hundre år etter den tredje boka. For øyebliket holder jeg på å skrive den første boken som kalles Kampen om Juvelen. Jeg har tenkt til å prøve å få utgitt bøkene når jeg er ferdig med alle tre. Men etterhvert som jeg blir ferdig kan jeg selge bøkene til de som har lyst for 350 kr stk, disse vil bli levert på diskett, men jeg advarer jeg kommer til å finne ut om noe i boken blir forandret, lagt ut på nettet eller at noen andre tar kreditt for den, gjør jeg det vil jeg gå til søksmål.....

Jeg holder også på med en bok jeg kaller "En guide til Gaia" Som er verdenen triologien befinner seg i, denne boken vil nok bli ferdig ganske snart og eksemplarer av den vil jeg selge for 150 kr stk.

Men til det viktigste, jeg legger ut prologen og kapittel 1 av første bok på denne siden så dere kan få et raskt innblikk i hva som skjer. Forbehold dere på at nåverende versjon kan bli litt eller drastiskt forandret for en mulig utgivelse, eller rett og slett for at boken ble ferdig og delevis omskrevet.

Forfatter kjetil kverndokken, Copyright by Omega Production

PROLOG!
TIDENES BEGYNNELSE

Før verdenen ble skapt fantes det ingenting, et svart mørke av tomrom. Så kom gudene, fra hvor vet ingen. De likte ikke tomrommet og skapte Gaia, en verden for å fylle tomrommet.
Men Gaia var også tom og gudene likte det ikke, så de bestemte seg for å fylle opp Gaia.
Erÿliona skapte liv og lagde planter og dyr, fylte de veldige gropene mellom landmassene med vann og igjen fylte de med liv.
Torasonion lagde mektige fjell for å forme Gaia og skapte solen som han satt over Gaia så den ble varm og god.
Yrionus lagde himmelen som sola kunne ligge på, og lagde vind og natt for å kjøle den ned igjen. Han fylte natten med stjerner så himmelen ikke skulle bli tom.
Men det var fremdeles en gud igjen… Morkar.
Han søkte langt å lenge, men fant ikke noe som han kunne skape. I et voldsomt raseri forsvant han inn i nattemørket, for å vente.

Likevel fant de tre gudene Gaia tom og ensom, så de bestemte seg for å lage et type liv de kunne kommunisere med, noe som reflekterte dem selv.
Erÿliona skapte Alvene og Torasonion skapte Dvergene.
Alvene var den fagreste rasen av dem alle som har vandret på Gaia og de elsket alt liv, de alene skapte språket og laget sanger å dikt, de levde i balanse med naturen.
Dvergene var staute og korte, sterke og hardbarkede, i utseende som steinen de var skapt av. De formet de mektige fjellene etter sine ønsker og bodde i dem. Dvergene ble mestere i å forme metall og sten og elsket de edleste av dem alle.

Men dypt inne i nattemørket så Morkar alt dette og ble rasende for at de andre gudene ikke tillot ham å skape alt dette. Så i sitt sinne skapte han sin egen verden parallell til denne som han kalte for underverdenen og fylte dem med mørke skapninger kalt for demoner. Han ga underverdenen tilgang til Gaia ved å lage portaler på forskjellige steder og flest i det mørke landet som senere ville bli kjent som Korgan.
Og i et hat mot Alver og Dverger, fanget han flere av dem og blandet dem, dermed ble orkene til. Troll skapte han av den gråeste stein, gjorde flere av de mektige dyrene kjent som drager onde og flere andre beist som er verre en de som er nevnt.
De andre gudene oppdaget dette og ble forferdet over hva ha hadde gjort. Da de prøvde å snakke med ham angrep han dem med sin hær av demoner orker og troll. Gudene hadde nå oppdaget hva ondskap var og så at det var farlig. Så de oppfant våpen og sendte sine barn mot Morkar og hans hær.
En veldig krig brøt løs, hav fordampet og fjell ble knust under de veldige slagene som kom. Til slutt fanget de gode gudene Morkar og bandt ham fast til Sirocco, det største fjellet på Gaia, der fortalte de ham at de nå måtte forlate Gaia som nå var blitt forurenset av krig. Da Morkar hørte dette skapte han Drackhnor, sin mektigste skapelse som skulle ta hans plass når han dro, de andre gudene viste ingen ting.

Men de gode gudene kunne ikke dra uten å la noe bli igjen etter dem som et minne. Så de skapte tre juveler, hver fylt med litt av gudenes makt.
Erÿliona skapte vannets juvel og ga den til Alvene som var hennes barn.
Torasonion skapte jordens juvel og ga den til Dvergene som var hans barn.
Yrionus lagde vindens juvel, men hadde ingen å gi den til, så han gjemte den et sted på Gaia hvor han håpet på at noen som var verdig ville finne den.
Men da Morkar fant ut om dette tryglet og bad han om at han kunne lage en juvel og legge igjen, og til slutt lot de tre gudene ham gjøre det i håp om at han var blitt god igjen.
Morkar lagde ildens juvel og fylte den med alt sitt hat og makt og sendte den i all hemmelighet til Drackhnor som da ble herre over alt ondt på Gaia, nesten en gud ble han kjent som mørkets herre.
Så dro gudene og tok med seg Morkar fremdeles bundet til fjellet Sirocco for å ikke komme tilbake, hvor sier historien ikke.

Så kom århundrer med fred og Gaia blomstret og fikk mange nye frukter, en av disse var mennesket.
Menneskene var verken udødelige som Alvene eller langlevd som Dvergene men blomstret enda. De ble raskt mange og ble snart en av de dominerende rasene på Gaia, de bodde overalt de gikk an å bo og bygde til slutt sine egne riker.
Men krigen som hadde forurenset Gaia for så lenge siden hadde også forurenset noen av dens frukter og menneskene var en av dem.
Menneskene ble lett bedervet av ondskap og snart fantes det mange stammer med villmenn og et rike langt øst som ble laget av dem som kom til å bli kalt de mørke krigerne.

Men når alt så ut som på sitt beste slo Drackhnor til med en enorm hær. Tusenvis av orker, gobliner og troll, hundrevis av demoner og onde drager, allierte villmenn og mørke krigere, en uovervinnelig hær.
Alvene og Dvergene allierte seg igjen og masjerte sammen i krig, selv om rasenes juveler gang på gang ga dem seirer, ble de sakte men sikkert presset bakover. Og når alt var på sitt mørkeste og enden var nær kom menneskenes enorme hærer til unnsetning. Selv med menneskenes hjelp var de i undertall men det var nok til å presse mørket tilbake. I en siste desperat handling tok Drackhnor frem sin juvel og angrep de godes hærer. Alve og Dvergekongen tok frem sine juveler og slo tilbake på Drakhnor, til slutt kunne han ikke stoppe dem og flyktet tilbake til sitt eget rike.
Når ondskapen var borte nok en gang gikk alt tilbake til det normale igjen…
Men i sin festning av svart stjernestål skrek mørkets herre i raseri over at makten til de to juvelene sammen var mektigere enn hans, så gikk noe opp for ham.
I Gaias dypeste indre smidde Drackhnor en svart hjelm, en krone med fire hull, en til hver av gudenes juveler. Og med den kunne han styre juvelene som ikke var gitt til ham. Forrest på kronen plasserte han sin egen juvel og satte den på hodet. Der satt mørkets herre på sin trone av hodeskaller og planla sitt neste slag.

Etter tusen år med fred kom de onde hærene igjen ut av mørkets land Korgan og hæren til mørkets herre var større enn noensinne, ingenting kunne nå stå imot ham, for Drackhnor hadde nå større makt enn før nå som han hadde lært seg hemmeligheten om magi.
Nok en gang samlet Mennesker, Alver og Dverger seg for å stå imot det nye mørket, og i fronten sto Alve og Dvergekongen med sine juveler, men de var ikke klar for den veldige magien som Drackhnor nå besatte og ble beseiret. Og mørkets herre vant nå de to juvelene og satte dem på sin krone, og nå begynte han å lete etter den siste juvelen som ville tilslutt med de andre juvelene gjøre ham uovervinnelig.
Imens lærte Alvene seg magiens hemmelighet og lærte den igjen videre til menneskene, men dvergene hadde nå fått nok av krig og nektet å lære seg magiens hemmelighet; istedenfor dro de tilbake til fjellene sine og stengte seg inne fra verden over bakken.
Og dermed slo menneskene og alvene seg sammen en siste gang for å masjere mot mørkets hærer. Alvene som fant magien naturlig kunne bruke den med voldsom kraft og selv om menneskene ikke var like kraftige var de dog mektige brukere av magi.
Drackhnor som ble overrasket av det voldsomme angrepet hadde fremdeles ikke funnet den siste juvelen. Og uforberedt som han var greide han ikke å stå imot de godes hærer og ble beseiret for en andre gang. Han dro tilbake til sitt mørke rike for å slikke sine sår og vente, vente på sjangsen til å få den siste juvelen…

Gaia falt igjen til ro og sånn ville det være i 1200 år til når igjen mørke skyer kunne skimtes over det onde lande Korgan…







KAPITTEL 1:
TILFELDIGHETENS VEIER



Lyset skinner dimt ned igjennom tre-toppene og en svak bris lager rasling mellom løvet på bakken, fugle-kvitter er overalt og lyden fra en bekk kan også høres. Hovslag og lyden av kjerrehjul blir større nede ved inngangen til stien.

Telkie Solandi, også kjent som Tel blant sine venner, reiser nå igjennom Belerand skog får å nå Konge-veien; han er på vei til landsbyen Tifto for å kjøpe inn litt varer som han kan ta med til storbyen og selge videre. Tel er en omstreifende handels-mann i begynnelsen av tyve årene og liker livet på landeveien, han har kort brunt hår med en liten hestehale knytt opp bak hode, han ser ikke ut som noen eventyrerer, mer som en hverdagslig bonde som bor i Åsaheim; han har da likevel med seg et lite sverd som går rundt livet til å forsvare seg mot landeveis røvere som det fins nok av i strekningen til Konge-veien. Han bodde faktisk i Åsaheim for og skulle faktisk tatt opp jobb som bonde etter sin far Baraheim Solandi i Stallby, men det livet virket kjedelig for ham og ville heller reise og se verden; så Tel har reist i et par år og har sett meste parten av Åsaheim og Imperiumet, men ønsker å besøke andre steder. Tanken er å dra til Alvenes land deretter og kanskje besøke dvergene, men bortenfor de rikene er det ikke trygt å besøke; det finnes få kart til landene i øst og ryktene går til at orker og barbarer holder til der. Alle små barn lærer om Nattskogene til nord som ligger på andre siden av storm-kilen som deler evig havet og blod havet fra hverandre, der i de mørke skogene hvor solen aldri skinner imellom, skal orkene ha sine store borger hvor de bygger våpen og planlegger sine neste angrep mot menneskenes land. Men selv ikke dette frykter Tel for mye, det er evigheter siden sist man har hørt om angrep fra noen av disse fæle rasene og han vil gjerne være en av de få som har besøkt disse myte omspunnende landene.
Rina, hesten til Tel vrinsker litt nærvøst og setter farten litt ned, akkurat som om hun er redd for noe som gjemmer seg i skyggene til trærne og buskene. " Hva er det jenta mi, er det noe som skremmer deg hm? " Tel ser seg litt omkring men kan ikke se noe spessielt. " Det er nok bare vinden jente, kom igjen vi har enda et stykke igjen før vi kommer til Tifto.
Akkurat som om Rina forstår hva han sier så setter hun opp farten og er mer rolig. Da begynner Tel å synge på en av de gamle visene som alltid blir sunget i Åsaheim, en vise som handler om de gamle heltene som beskyttet landene dems for tusenvis av år siden, navn på personer som for lengst har blitt sagn og eventyr for små barn og det er få den dag i dag som står fast på at de er sanne.




I den fjerne tid når verden ble skapt
Og de første av menn våknet
Da var verden mørk og alt virket svart,
Men i mørket sto Torman den store opp
Og ledet menneskene rundt seg
Han samlet dem og laget de første av menns land.

Men bortenfor de store fjell kom den
Store fare den mørke herre fra sør
Alver og dverger marsjerte i krig men ble slått tilbake,
Da kom Torman og ledet sin hær for han
Viste at mørket var stort og han måtte hjelpe
Og med hans hær slo de mørket vekk og lyset kom tilbake.

Som takk for hans hjelp bygde alver og dverger
Store haller og store fort som menneskene kunne bruke
Og Torman ble dems evige venn,
For han var den som slo mørkets hær
Og tvang dem til sine knær
Og her ender sagaen om Torman den store.

Så ble plutselig Tel avbrutt. Stemmer, stemmer som kom fra en liten sti som gikk dypere inn i skogen; han kan ikke høre hva som blir sagt for øyeblikket, men stemmene er raspete og lyse. Tel stopper kjerra og hopper ned, Rina snøfter litt og begynner å ete gress ved veikanten. Tel går innover den lille stien og prøver å ikke lage for mange lyder… Knekk! Han går rett på en kvist og stemmene flerrer nå opp, Tel kan høre hva de sier nå.
"Aah, hva var det. Gyrtnog var det deg din slimete unnskyldning for en kriger". Sier den mørkeste av stemmene. "Nei Slogs, det var det ikke, sss, det var nok heller deg". En lysere mer vislende stemme svarer den andre. "Kanskje det var den gamle mannen som rørte på seg, la oss slå ham en gang til i hodet og finne ut om han har noe verdt å ta".
Gobliner tenker Tel, hva er det de gjør i Belerand skog; jeg har sett dem noen ganger ved kystene i nord men aldri så langt sør. Hva gjør de her nede? Vent litt, den gamle mannen de snakket om, jeg må komme meg nærmere for å se bedre.
Så Tel begynner å krabbe på magen for å komme seg nærmere, denne gangen brekker han ingen kvister og kommer seg helt bort til lysningen de står i gjemt bak en busk. Ganske rett, der ligger en gammel mann, med blå kappe og hette, en stor taske og en gå-stokk laget av et bronsje lignende metall som han ikke har sett før. Den minste av goblinene løfter opp en stein og gjør seg klar til å kaste den på hode til den gamle mannen for å sørge for at han ikke våkner opp igjen. "Jeg kan ikke la det skje". Hvisker Tel til seg selv. Han drar frem sverdet han tok med seg, dette er noe nytt for ham; han har jaget bort simple landeveis røvere men aldri før sånne ufyselige skapninger. Hjertet hans banker fortere og svetten begynner å renne nedover pannen hans, det er nå eller aldri.
Med et brak rett ut av buskene kommer han og roper krigsropet til sine forfedre.
"For Åsaheim og Torman den store". Dette plutselige angrepet får goblinene til å få fullstendig panikk, den minste fryser i stillingen med steinen over hodet og den store forsvinner innover i skogen.
Tel løper rett frem til den minste goblinen som står over den gamle mannen og stikker sverdet dypt inn i den spinkle kroppen så rødlig svart blod begynner å renne ut, goblinen får et ansikts uttrykk som skjærer ut i en grimase av smerte og terror når Tel tar et kutt til med sverdet og hogger av armen på den så steinen faller i hodet på ham og knekker skallen; Gyrtnog dør uten en lyd. Ut av buskene kommer den andre goblinen nå klar med sin krumsabel. "Hva, var det deg jeg løpte fra? Du er bare en valp! Jeg skal kutte over strupen din for dine dumheter". Og med det kaster han seg frem og svinger krumsabelen mot hodet til Tel, han greier bare så vidt å parere slaget, men flere hogg kommer igjen med økt fart. Goblinen mister delevis balansen på sitt siste hugg og gir Tel en sjangse til å slå tilbake, han hogger nedover med sverdet og lager et dypt kutt i goblinens høyere skulder. Goblinen hopper bakover med et grufult skrik og øynene lyser rødt av hat, den svinger krumsabelen nå vilt rundt seg og løper mot Tel i et beserk raseri. Tel blir presset bakover og faller over en stein, men i det goblinen skal stikke krumsabelen inn i ham; så får den et rart uttrykk i fjeset og faller rett på sverdet til Tel med hodet først og dør stille inn. Tel ser delevis i frykt og lettelse på det døde vesenet, rett bak goblinen står den gamle mannen med staven sin. "Jøss, jeg slo da den ikke så hardt i hodet, disse goblinene er ynklige og patetiske vesener; de må ha sneket seg opp bak meg og slått meg i hodet. Hadde jeg lagt merke til dem før det så hadde de allerede vært døde". Den gamle mannen får et grublene uttrykk i ansiktet og Tel svarer den gamle. "Takk gamle mann, du reddet mitt liv; nå skylder jeg deg en tjeneste". "Men du reddet også mitt, så du kan se på det som at ingen skylder noen noe". "Vent litt, skal du noe sted, jeg var på vei til Tifto med kjerra mi da jeg hørte bråket. Kan jeg tilby deg å sitte på". Den gamle mannen ser ned på Tel, og ser ut til å gruble enda hardere og de buskete øyenbrynene stikker nesten lenger ut enn det de gjorde tidligere; så svarer han til slutt. "Vel jeg er også på vei til Tifto så jeg tar gjerne imot tilbudet ditt, disse gamle beinene kan få godt av litt vile". Tel smiler og reiser seg opp, han tar frem et tørkle og tørker av det stinkende goblin blodet. Så retter han seg opp mot den gamle, "Mitt navn er Telkie Solandi, men mine venner kaller meg bare for Tel". "Mitt navn er Elathrion", svarer den gamle, "Men mange kaller meg for Rion den blå fordi jeg går i blått, for noe tull; men du kan kalle meg for Rion". Der går de to nyskapte vennene bort til kjerra der Rina fremdeles rolig står og spiser grass, Tel hopper opp i kjerra og sier, "Her så skal jeg hjelpe deg opp", men den gamle mannen er ikke der? "Jeg greier meg fint nok" Tel snur seg raskt rundt, og sitter jaggu meg ikke Rion ved sina av ham. "Jøss Rion, du er raskere enn du ser ut". Begge ler litt, og så begynner kjerra å bevege seg.

Solen begynner å gå ned men varmer fremdeles opp kvelden, fuglene setter i gang med sin siste kvittring før nattemørket endelig kommer og vinden roer seg ned, tilslutt blir det helt stille og det eneste som høres er knirkingen til kjerra og hovslagene til Rina.
"Det begynner å bli mørkt Tel, det er rundt åtte mil gjennom luften igjen før vi når Tifto, jeg vet om en gammel hytte inærheten som ingen bruker utenom meg på mine reiser; hvorfor ikke bli der over natten og starte friskt opp neste dag". Sier Rion med en lav tone, "Ja det kan vi godt, hvor ligger denne hytten". " Følg stien i rundt en ti minutters tid og ta til høyere så er vi der straks". "Greit, kan du kanskje fortelle litt om disse reisene du snakket om imens, jeg elsker å reise; men har enda ikke hvert utenfor Åsaheim eller Imperiumet og er alltid ute etter nytt om verdenen utenfor", det lyser i øynene til Tel når han snakker, "Greit, hvilket sted vil du vite om". " Jeg vil gjerne vite om Ta`Riven, Alvenes største by, hvis du har vært der; er det så vakkert som de sier". "Ja der har jeg vært mang en gang og ja det er vakkert der akkurat som folket som bor der. Overalt er det høye bygninger som blir som tynne spir i luften men likevel så er ikke et eneste tre kuttet ned siden de bygger rundt dem, derfor er ikke en eneste bygning identisk. Alle bygningene er hvite av treet de bruker til å bygge av, surmur treet som bare vokser i alvenes land. Og over hver en dør enten det er ute eller inne så henger det en mørke-blå edelstein, den henger der som et minne om juvelen dems som gikk tapt. Overalt kan man høre sang og latter, men likevel så er alvenes ansikter fulle av sorg, for de har sett mer død enn noen annen rase på Gaia og det har gått inn på dem; for de elsker alt som lever og gror å det knuser dems hjerte å se det bli ødelagt over noe så smålig som krig. Jo alvene er det viseste av alle folkeslag som vi har, og man kan jo bare håpe at de aldri vil forsvinne fra oss. Ja nå glemte jeg det nesten, etter at alvene lærte seg magi, så har de aldri noensinne trengt å hogge ned et eneste tre for å bygge hus eller drepe et dyr for mat; de skaper alt med sin magi, de er den eneste rasen som har skapelsens makt. Kongen av alvene heter Gritalondo og hans hustru er Sairanlilja, de er meget vise og de eldste av alle alvene; det sies at de er barnebarna til de første alvene, den tredje generasjon og hvis det stemmer så er de tusener av år gamle. Men alder har jo ingenting å si for en alv, de blir aldri gamle; de eldste av alvene ser ut som et menneske i midten av sine tretti år, jo det er en måte å se om en alv er gammel. Hvis du ser inn i øynene på en alv og plutselig føler at du begynner å falle og jo lenger den følelsen varer jo eldre er den alven, du skjønner at øynene til en alv stråler ut dens visdom og jo eldre en alv er jo mer vis er han eller hun. Alvene er mange, men ikke på så langt nært så mange som menneskene; de har aldri trengt å bli mange og det går mange år mellom hver gang en alv blir født. Dessverre så er folkeslaget dems sånt at de blir raskere mindre enn flere, det er på grunn av disse krigene; men alvene føler seg ansvarlige til å være med på hver av dem siden de er de førstefødte og må passe på de yngere raser…
Ahh, men hvis du skal besøke alvenes rike må du også besøke krystall tårnene i Tael, lyseblå glasslignende tårn som nesten berører skyene. De tårnene er hjemmene til alvenes magikere, det er der de lærer seg hemmeligheten om magi, et meget vakkert sted om jeg må få si." Rions øyne liksom lyser når han forteller, akkurat som om han mimrer tilbake til tidenes tider. "Jøss Rion, du vet mye, jeg skulle ønske jeg hadde kunne reist like langt som deg… Har du vært i østen, besøkt de svarte spirene til Xinon." Plutselig blir blikket til Rion stivt og hardt og han snakker med en mørkere og mer forsiktig tone, akkurat som om noen skal til å angripe hvert øyeblikk. "Tel, du må være forsiktig om hva du snakker om. Ja jeg har sett de svarte spirene i Xinon og de er ikke noe vakkert syn, de er som en fordervet versjon av alvenes tårn og er hogd ut av et svart metall kalt Orcklant, på ditt språk heter det djevel-stål. I de tårnene lever heksemesterne av Xinon, sadistiske skapninger som utøver svart magi; en livsfarlig magi som går ut på nedbrytning og ødeleggelse. Selv ikke den mørke herren av Korgan har full kontroll over dem, for de tjener ham bare for å utføre sine egene mørke agendaer. Disse heksemesterne hersker over de såkalte svarte ridderne, de var en gang mennesker, men har blitt forvridde. Huden dems er nå like svart som rustningen de bærer, store er de og mektige krigere, takk og pris er de få i antall, for ellers så hadde de lett tatt over verden. Og herskeren over Xinon, er den mest sadistiske skapningen som noensinne har eksistert, det sies at han eter andres sjeler for å forlenge sitt eget liv. Han er den store heksemesteren og hans navn må snakkes med lave toner, for han hører alt som vedrører hans rike, hans navn er Barakkar og må han aldri forlate sitt svarte tårn." Rion får nå et mer roliger blikk og lener seg tilbake, "Men nok om sånne mørke saker, når er vi jo nesten fremme, det er bare rett rundt den busken der og så er vi ved hytta mi."
Og akkurat som han sa der var det en hytte.

Hytta var ikke spessielt stor, utenifra kan den ikke ha mer enn ett rom. Det er en gammel steinpipe som stikker opp av taket og strå-taket ser ut til å aldri ha blitt skiftet på. Hytten ser ut som om den er merkelig plassert, alle andre hytter som Tel vet om, så er i alle fall litt av skogen rundt fjernet så det blir litt mer plass; men her vokser det trær helt intill veggen, akkurat som om noen ikke ville at stedet skulle bli funnet. Tel går bort til en av trærna som står inntil veggen, akkurat idet han skal til å berøre stammen får han en rar følelese og går heller vekk fra det. "Rion, jeg tror det er noe rart med disse trærne." Tel ser mot Rion, og det ser ut som han morer seg over noe. "Trær, ho ho, den var morsom du. Det er ikke trær, viste du det ikke. Det er Belerander, gamle kjemper som sover, noen av dem har sovet så lenge at huden dems har begynt å ligne på bark. Det er dem skogen har fått navn fra, men ta det med ro, det finnes ingen kjemper i Belerand skog lenger som er våkene; du må nok dra langt bort for å finne noen som er våkene." Tel ser forundret på disse kjempene, og greier nesten å forestille seg et ansikt i barken. "De ser fremdeles ut som trær for meg." "Vel de gjør vel det, ja sannelig de gjør vel det nå. Jeg glemmer det så ofte at jeg er gammel, og ser mange ganger ting som de så ut for lenge siden, så med dine øyne ser de vel ut som noen alminnelige trær." "Er du så gammel Rion, jeg trodde du bare var en vanelig gammel mann jeg!" Rion snur seg rundt og øynene hans ser plutselig veldig gamle ut, nesten som øynene til alvene han beskrev. "Ja jeg er gammel, meget gammel, men likevel mye yngere enn jeg ser ut. Nå kom igjen, skal vi ikke gå inn; det er vel ingen vits å stå her ute i natte mørket å diskutere ting når man kan gjøre det inne i et belyst rom." Så gikk Rion inn døren.
Tel står fremdeles ute, han tenker over alt det den gamle mannen har fortalt ham nå, om alvene, om mørke Xinon og akkurat om disse rare Belerandene. Det er så mye han ikke vet om verden tenker han, med et lite sukk så går han inn i hytten og lukker døra bak seg.
Og inne i skogen ser et par øyne på med stor nysgjerrighet…