Inger Hagerup var slett ikke bare en "liten pike som kom gående", hun var en sterk og sta og svært levende kvinne.
Hennes kompromissløse og gnistrende forfatterskap forteller om vilje til å leve livet på tvers av normer og det aksepterte.

Hun fremstår også med en nakenhet som tydelig forteller om smerte og ensomhet, livet er ikke bare en dans på roser. Allikevel er livsgnisten i høyeste grad levende tilstede.

Jeg gikk meg vill i skogene -

jeg rømte fra min elskede,
jeg sa mitt hus farvel,
jeg vandret landeveiene
alene med meg selv.
Jeg gikk meg vill i skogene,
og nå er det blitt kveld.

Og langs de bleke stiene
er mange bål brent ned.
Her hastet andre videre,
her hastet de avsted,
mot fjellene, mot stjernene,
mot glemsel og mot fred.

jeg gikk meg vill i ksogene
og natten stunder til.
Nå vil jeg tenne opp igjen
en annens gamle ild
og siden følge sporene
hvor også han for vill.

Du og jeg

Hei på deg med pels og diamanter
og med luksusbil og tykk gemal
og en flokk med fedre, mødre, tanter
til å jevne for deg livets jammerdal.
Hei på deg!
Se på meg!
Mine filler skinner langt av lei
og forresten skinner hele jeg.

Din gemal har gitt deg dine stener.
Du betalte dem med trette kyss.
Jeg er pyntet med en kvast syrener
stjålet av min venn i parken nyss.
Hei på deg!
Se på meg!
En syren mot tusen stener - hva?
Men jeg bytter heller ikke da.

Du har luksus, posisjon og penger
og forresten megen herlighet.
Jeg har det som hele verden trenger:
Lykke, frihet, sol og kjærlighet!
Hei på deg!
Se på meg!
Tror du jeg misunner deg ditt gull,
jeg som selv har hele verden full!

Morgen

Kjære venn, jeg er litt full i dag,
full av vin og lykke allerede.
Alt er nytt og deilig. Vegger, tak
står som skrå kulisser om min glede.

Alt er nytt og merkelig, skjønt vi
er personer i det gamle spillet
som vi mange ganger spilte i
når vi ville, når vi ikke ville.

Kjære venn, min tunge løper vill
mellom ord den nesten ikke kjenner.
Jeg vil bare, bare være til
som en stum statist i dine hender.

Jeg vil bare leve dette døgn
ganske stille mot din hodepute.
Alt er virkelig, og alt er løgn.
Om et øyeblikk er stykket ute.

Tre vuggeviser til et hjerte.

I
Jorden er et ensomt sted.
Kjære hjerte, gi meg fred.
Gi meg fred på jorden.
Kjære hjerte, lukk deg til.
Det er bare fred jeg vil,
bare fred på jorden.

Her er ofte nokså kaldt.
Her er ofte ganske kaldt,
riktig kaldt på jorden.
Kjære hjerte, tål og ti.
Snart er alle ting forbi,
alle ting på jorden.

II
Ingen bedrar deg. Selv gir du deg hen,
hjerte, så lenge du slår.
Løft dine drømmer mot mørket, og brenn.
Drømmene kommer og går.
Venter du noen - din kjære, din venn?
Hjerte, hva brenner du for?

III
Opal, opal er mitt hjerte,
og hardt som et muslingskjell.
Det lukker seg tett om sin lille smerte
og om seg selv.

Opal, opal er mitt hjerte.
Å, måtte det glemme seg selv
og briste i blomst som fiolette,
våte syriner en junikveld!

Brevet.

Jeg sendte et brev til min kjære,
et slikt som kvinner sender,
med stive forvridde ord.
Jeg kunne ikke la være.
Nå ligger det i hans hender.
Nå ligger det på hans bord.

jeg sendte et brev til min kjære,
som ingen sjel skulle skjønne,
ikke engang han selv:
I dag er det varmt i været.
Trærne står fine og grønne.
Så får du leve vel. -

jeg sendte et brev med gåter.
Men tyder han dette brevet
slik som jeg mente det,
da leser han: Hjertet mitt gråter.
Jeg skulle ikke ha skrevet.
Tilgi meg, elskede.

Øyeblikket

Som en siste bønn er hennes hånd strakt frem
mellom glassene og roper etter hans.
Ellers er det ganske stille mellom dem,
ganske stille etter deres siste dans.

Hjertet vet alt, skjønt hånden ennå ber:
Like ugjenkallelig som døden selv
er det når en kropp som ikke elsker mer
uten ord har sagt en annen kropp farvel.