Previews, reviews and interviews

I to generøse sett spilte og sang gruppa om skjønne, men farlige damer og drikkevarer, om smerten ved å sitte bak lås og slå, om å forlate sine kjære, om å bli skutt til krøpling i krig, om å se sine arbeidskamerater drukne i havets salte våver etc. Men dette var bare halvparten av historien. Den andre halvparten handler om å overleve på forskjellige måter og bevare og styrke sin (med)-menneskelighet.

Det var også flerfoldige instrumental-innslag: både reels, hornpipes (sjømannsdans) og jigs, spilt på pennywhistles, gitar, fele og banjo; det siste instrumentet forbløffende traktert av Barney McKenna, som til tider stjal hele showet, ikke minst med en enorm utgave av "Sweet Georgia Brown". Luke Kelly, den andre banjospillende i bandet, hadde en utgave av "The Town I loved so well» som inneholdt alt vi savnet i Lillebjørn Nilsens norske utgave ("Byen jeg kjente som min»). Sangen bragte spontan applaus for åpen scene , noe som skjedde under flere numre.

Da de obligatoriske ekstranumrene ble avsluttet med en sang fra "rødtlysområde" i gamle Dublin, der den "lettere brigaden" holdt til, tipper jeg de aller fleste tilstedeværende hadde satt mentalt kryss i oktober i 1983-almanakken sin, jeg og.

Back to reviews

Det var overraskende lav 68er-frekvens i salen da de fem tilårskomne sjeggfussene i The Dubliners stavret seg inn på scenen. Publikum var gledelig ungt, de fleste med høyst halvparten så mange år på baken som bandet.

Den første halvtimen var preget av lunken innsats både fra band og publikum. Bandet virket matleie og publikum uoppmerksomt. Men i vakre «The Town I Loved so Well» skjedde det noe. Dette var kanskje den første sangen de fleste i salen kjente, og responsen fikk bandet til å våkne for alvor. Vi kunne tydelig se at gitarist Eamonn Campbell begynte å «få fot». Og da resten av bandet gikk ut for å hvile seg, dro Campbell og banjo-Barney McKenna en av de heftigste intrumentalduetter vi kan huske å ha opplevd. Det hadde man ikke trodd om to som statistisk sett burde være lammet av leddgikt. Jo mer folk hoiet, jo fortere spilte de.

Musikalsk fornying er fy-ord i Dubliners-sammenheng. Band som spiller folkemusikk faller ofte for fristelsen til å gjøre hippe ting med musikken. Ikke The Dubliners. Folk går ikke på Dubliners-konsert for å oppleve flotte fakter og pene mennesker, de forventer ubesudlet og enkel hæla-i-taket-folk. Giget torsdag var såvisst ingen nedtur i så måte. Gamle kjente, som «The Wild Rover», «Foggy Dew» og «Spanish Lady» ble levert uten at man kunne ane at gutta sikkert har spilt disse sangene tusenvis av ganger. De gamle gubbene har plenty sjarm og smittende spilleglede. Den som går sur hjem fra en Dubliners-konsert, unner vi ikke noen å bli sittende fast i en heis med.

Back to reviews

Copyright © 1998, Terje Øye