Fakta

Veiledning og gode råd om kanadiske minigriser.

Litt historie:

Griser har mennesker hatt som husdyr i tusenvis av år,det synes ingen er uvanlig. Folk flest mener grisen hører hjemme på en bondegård.
Griser som kjæledyr har man knapt hørt snakk om bortsett fra Emil i Lønneberget og Griseknoen.
Virkligheten er at griser blir mer og mer populære som kjæledyr. Det dreier seg selfølgelig ikke om Edelgris eller vanlig slaktegris, men om små søte Kanadiske minigriser.

Når det gjelder opphavet av den Kanadiske minigrisen er det vel delte historier, men her er hvertfall en:

Det startet på 1950 tallet i Kanada. Man ville avle frem et alternativ for dyreglade mennesker med pelsdyr-allergi eller andre ting som gjorde at de ikke kunne ha vanlige kjæledyr.
Det hele startet med vietnamesisk hengebuksvin som grunnstamme, blandet med flere andre småvokste griseraser. Man lykktes å få frem en gris som ikke var lengre enn en Dakhc, og som fullvoksen ikke veide mer enn ca.10 kilo og med en levealder opptil 15 år, hvilket er omtrent som for en mellomstor hund.

Stell og foring av minigrisen:
Det er enkelt å ha minigris som husdyr, om forholdene er tilrettelagt for det. Den trenger ikke samme mengde av lufting som en hund f.eks.
Den trenger en egen plass å sove som lukter som den selv. En kattehule eller lignende, gjerne med gamle tepper i fungerer utmerket.
Vi selv her en saccosekk som er trekkt med et dynetrekk som Vendela ligger i, med et hjemmelaget teppe over seg. Dette fungerer glimrende.

Når jeg ikke har teppet mitt, så finner jeg andre løsninger. Nøff-Nøff !!

Grisen skal også ha en stabil skål som den får mat i. Grisen er ikke kresen i matveien, den spiser så og si alt. Men vær forsiktig med egg, for da kan den få diare. Krydder og salt er ikke bra for grisen, noen sier det er som gift.
Når det gjelder formengden skal grisen ikke ha mer en ca.15% av det den selv vil spise. Man må selv prøve seg frem til rett mengde og være forsiktig så den ikke blir for feit. Når grisen får dobbelthake må matmengden reduseres. Grisen har ikke magemål så den vil rett og slett spise til den ikke klarer å svelge mer. For så å gå på do og lage plass til mer. Et tipps når det gjelder foring det første året er å ha en veldig liten matkopp som f.eks. en underskål til kopper. Det gjør at det ikke ser så lite ut den maten du gir den. Med en stor matkopp er det lett å fylle på alt for mye.

Vaksineringer:
Vaksinering av minigrisen sies å ikke være nødvendig, men seriøse oppdrettere gjør dette for sikkerhets skyld. Da vaksineres det mot parvo og rausjuke. Parvo er et virus som framkaller akutte betennelsesreaksjoner hos en rekke dyr, og rausjuke er en diare-sykdom. I tillegg til vaksinasjonene får grisene ormekur som bør gjentas to til tre ganger årlig hvis grisen er mye ute.

Å bade grisen er ikke noe problem hvis man venner den til det, den liker best å bli dusjet. Men ikke bruk sterk såpe, for det vil tørke ut huden. Å bruke grønnsåpe har fungert veldig bra, da har "pelsen" blitt blank og fin. For å unngå at huden tørker for mye kan man smøre inn huden med fuktighetskrem eller lignende. Hvis grisen er ute i solen er det viktig at man smører den med solkrem med høy faktor for å unngå at den blir solbrendt og at huden tørker ut.
Grisen er vanedyr, det gjelder også de Kanadiske minigrisene og som nevnt trives den best når den har en fast plass der den sover og spiser. De vil aller helst ha sin egen do, f.eks. en kattedo som fylles med sagflis eller kattesand. Den bør plasseres på et sted slik at grisen finner den uten altfor mye leting når den kommer til sitt nye hjem.Griser som er mest inne kan få såre labber, da bør det brukes flis i doen. Dette merkes ved at grisen ikke vil gå i kattesanden.

Spør oppdretteren om å få med sand eller flis fra morens do og legg det på toppen av den nye doen. Skulle grisen gjøre fra seg utenfor kassa må man vaske godt med vaskemiddel uten amoniakk for å unngå at den gjør det der igjen. Den går nemlig etter lukten av sin egen avføring.

Jeg liker best å ha miljøstrø i kassa mi.