ðH geocities.com /Vienna/Stage/6315/airship.html geocities.com/Vienna/Stage/6315/airship.html elayed x lÕJ ÿÿÿÿ ÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÈ 2¬ ó" OK text/html ÏBmo ó" ÿÿÿÿ b.H Fri, 10 Mar 2000 01:52:46 GMT Õ Mozilla/4.5 (compatible; HTTrack 3.0x; Windows 98) en, * kÕJ ó"
Handlingsreferat fra "Airship Nine - Thomas Block"
Forfatter: Pål Berggreen
Det var mange faktorer som førte til det utenkelige uhellet. En kvasar (en spesiell type himmellegeme) hadde bombardert romplattformen med radioaktive stråler i flere uker, det hadde vaert betydelig kraftigere solaktivitet de siste dagene og i tillegg hadde det nå 2 millimeter tykke romstøvet forårsaket et høyfrekvent energifelt til å legge seg rundt romplattformen. Så, 6. April klokken 15.03, ble den kritiske grensen nådd, og platformen reagerte på den eneste måten den kunne. 48 luker åpnet seg samtidig, og ti sekunder etter gled 4 dusin amerikanske atomraketter ut av lukene for så å skyte fart mot sine mål. Ca. 15 sekunder senere gav den sovjetiske anti-rakett satelitten ordre til en romplatform med kjennemerke U.S.S.R om et amerikansk atomangrep, og denne svarte med å avfyre alle sine atomraketter mot USA og andre strategiske mål i Vest-Europa.
Herregud! utbrøt Whitaker, kapteinen på det amerikanske luftskipet. De har gjort det! Radiotelegrafisten hadde nettop snappet opp en melding angående atomangrep, en hysterisk stemme hadde skreket 'ja president, Boston, New York, San Fransisco, alle er borte! Det er et under at Washington enda eksis..." Så, stillhet. Sekunder senere hadde han hørt en annen melding. Den hadde vaert på russisk, men selv om stemmen var helt hysterisk, hadde han allikevel klart å snappe opp noen få ord, eller navn: Moskva-Leningrad-Kiev-Minsk-Odessa-Vladivostok- Irkutsk.
Luftskipet gled majestetisk gjennom den antarktiske natten. Den eneste lyden passasjerene, som nå begynte å komme seg etter sjokket, kunne høre var den dype, lave brummingen fra de to dieselmotorene som var festet på hver sin side av gondolen. Kaptein Whitaker og annenpilot Madigan satt i cockpiten og diskuterte neste trekk. Et par ganger kunne man over hele skipet hørte Whitakers stemme i et høylydt raseriutbrudd, for det var en kjent sak at Whitaker og Madigan ikke kom saerlig godt overens. De bestemte seg til slutt for å ligge natten over og fortsette videre sørover neste morgen.
4000 kilometer derfra lå det sovjetiske forsynings skipet Primorye og duvet i dønningene. Kaptein Zinoviev gikk rundt på dekk og sjekket de to helikoptrenes fortøyning. Det var ufat- telig at resten av verden lå i ruiner, så stille som det var her. Den eneste lyden man kunne høre var vannets skvulping mot skroget, og en sjelden gang en sjøelefants kraftige trompet- støt. Der Zinoviev sto i dype tanker skvatt han til da han hørte den høye, litt spisse stemmen til major Kollontai,
'God kveld kaptein.'
'God kveld' svarte Zinoviev.
'Hva tenker du på?' spurte Kollontai.
'Det som har skjedd' svarte Zinoviev.
De snakket så om både det ene og det andre før Kollontai til slutt kom med det uungåelige spørsmålet, 'Hva har du tenkt til å gjøre nå?' Da Zinoviev ikke svarte fortsatte Kollontai, 'Vi må angripe de amerikanske stasjonene, det er vår eneste sjangse!' 'Nei!' utbrøt Zinoviev. 'Vårt oppdrag er å levere forsyninger til de russiske stasjonene, et sivilt oppdrag. Vi har ingen rett til å angripe amerikanerne uten videre'. 'Uten videre!!' brølte Kollontai. 'Nei' tenkte han, 'bruk list, ikke raseri.'
'Kaptein, vi må gjøre noe for å holde moralen oppe blant mann- skapet.' Diskusjonen fortsatte, og en time senere hadde Kollontai overbevist Zinoviev om det eneste "fornuftige".
Morgenen etter våknet Whitaker etter en natt med mange mareritt og mange søvnløse timer. Han kikket ut av vinduet. Skyfri himmel. Det tegnet til å bli en fin dag. Men, hva var det? Røyk? Nei, det kunne ikke... Jo, han så ikke syner. Det var røyk, den røde røyken fra et nødbluss. En halv time senere kunne han endelig åpne døren og hive ut en taustige til de to mennene nedenfor. Da de var kommet ombord fortalte de at de kom fra den amerikanske sydpolstasjonen Palmer. De hadde vaert på vei tilbake etter en tur for å studere noen pingviner da snøscooteren deres hadde veltet, og både motoren og radioen deres ble ødelagt. Ti minutter senere var luftskipet på vei mot Palmer stasjonen. Det synet som møtte passasjerene ombord i luftskipet da de 4 timer senere ankom Palmer-stasjonen var forferdelig. Alle husene var brent ned, alle kjøretøyene de hadde var ødelagt, til og med radiomasten var slått istykker. De landet luftskipet og kløv ut. Det var overhodet ingenting igjen i leiren, alt var jevnet med jorden.
Det var da de skulle til å dra igjen at Corbi, en av passa- sjerene i luftskipet, fant en jakkenål. 'Se her kaptein' sa han og gav nålen til Whitaker. På nålen var det avbildet en rød stjerne på grå bakgrunn. Russerne hadde vaert der før dem! Det betydde bare en ting. En russisk ekspedisjon, sannsynligvis et skip, hadde også fått greie på hva som hadde hendt, og de hadde bestemt seg for å utrydde de resterende amerikanerne på Jorda. Da var deres neste mål helt klart! Mc Murdo-stasjonen!, den andre amerikanske sydpolstasjonen. Det gjaldt å nå denne før russerne. Snart var luftskipet på "vingene igjen" og satte kursen mot Mc Murdo. Noen dager senere, bare noen timer fra Mc Murdo, oppdaget Whitaker en liten prikk i horisonten som raskt vokste i størelse, og snart hørte han lyden, flop-flop-flop. 'Ikke til å ta feil av,' tenkte han. Et helikopter! Men fra hvor? Å ja, selvfølgelig. Det russiske skipet hadde sikkert helikopter ombord. Han hadde akkurat tenkt tanken ferdig da et lysende prosjektil forlot helikopteret som nå ikke var mer enn 100 meter unna, og noen sekunder senere ble luftskipet rystet av en voldsom eksplosjon. Whitaker tok straks en mikrofon til munnen og stemmen hans runget ut i høytalersystemet. 'Alle sammen, legg dere ned straks! Vi kommer til å styrte!' Whitaker kastet et blikk ut av vinduet for å se etter et brukbart sted han kunne nødlande, men oppdaget til sin forskrekkelse at de nå var hyllet inn i en tåke tykk som ertesuppe. Whitaker var imidlertid en erfaren pilot og mistet ikke fatningen. Han dro straks i en spake slik at begge motorene snudde seg til å peke oppover, og da høyde- måleren naermet seg 0 ga han full gass. Denne manøvren bremset fallet, og snart gikk et kraftig støt gjennom gondolen. De var nede!
En times tid senere var de naermeste omgivelsene saumfart, og det viste seg at det ikke var mulig å nå Mc Murdo til fots.
'Hva gjør vi nå?' spurte en av passasjernene.
'Venter,' svarte Whitaker.
'Venter!? På hva? På å fryse i hjel her i isødet? Da ville jeg heller ha blitt truffet av en atombombe'. 'Like før vi ble truffet' fortsatte Whitaker, 'kom vi inn i en tett tåke, derfor så ikke piloten i helikopteret om vi ble truffet eller ikke. 'Det betyr at de må komme for å forsikre seg om at vi styrtet, og da griper vi sjangsen.
Ganske riktig, to timer senere var de på vei mot Mc Murdo i en kapret snø-mobil. Etter en taus fem-timers tur var de endelig fremme, men der ventet deres livs største skuffelse dem, russerne!
Samme kveld satt Whitaker og kaptein Zinoviev og snakket sammen i oppholdsrommet i Mc Murdo-stasjonen. Da passasjerene fra luft- skipet hadde steget ut av snø-mobilen og forsiktig naermet seg russerne, hadde de ikke blitt plaffet ned, men til sin store forbauselse blitt mottatt med åpne armer. Zinoviev og mannskapet på Primorye hadde gått lei av all drepingen og ødeleggelsen. Zinoviev hadde satt Kollontai i lenker og fortsatt mot Mc Murdo med hvitt flagg i masten. Nå måtte russere og amerikanere i fellesskap skape seg et nytt hjem her i isødet, og hadde ikke all verdens atombomber tatt knekken på dem, skulle ikke dette by på store utfordringen.
Karakter: -
Forfatter: Pål Berggren
Språk: Bokmål
Klasse: -