MUSIKALSK SETT, HØYEST MULIGE INTERNASJONALE NIVÅ
Av Henning Høholt
Forestillingsfotos: Martin Mydtskov Rønne
Vi er vant med at kvaliteten på Den Kongelige Opera ofte er av meget høy kvalitet. Det vi opplever i Trubaduren er noe av det mest storslåtte kvalitetsmessige, som vi har opplevd på Kongens Nytorv på meget lenge. - Når det gjelder musikken og sangen.
Gitta-Maria Sjöberg er helt uovertruffen som Leonora, jeg har ikke hørt noe så strålende på meget lenge. Det samme gjelder Morten Frank Larsen som Grev Luna. I samme toppnivå befinner også Lars Cleveman som Manrico, selv om han først var blitt riktig varm i den andre avdeling, hvor han til gjengjeld strålte, ved siden av de øvrige stjerner, samt en strålende Susanne Resmark som Azucena.
Videre gledet vi oss meget over Steen Byriel som Ferrando og Ernst Dalsgaard som Ruiz.
Det Kongelige Opera kor sang flott og Det Kongelige Kapel spilte med glød og gnistret. Det hele under ledelse av dirigenten Giordano Bellincampi.
Spareproduksjon!!!?
Etter suksessen med Rigoletto i fjor, så vi meget frem til enda en stor Verdi forestilling med regi, scenografi og kostymer av Mikael Melbye, og siden dette er en co-produktion med Den Norske Opera håpet vi selvsagt på at denne lå på samme kvalitetsnivå ikke bare musikalsk, men også scenisk, som Rigoletto.
Dessverre er vi ikke helt begeistret for det vi så. Regi messig var det, som vanlig, ganske utmerket, men scenografien, eksisterer kun i form av to skjermer med prosisering av bilder av fra området rundt Castellor, hvor forestillingen foregår. Samt et trappearrangement i 5 trins høyde, som er plassert på dreiscenen, hvilket i og for seg er ok, men det der blir mye kjøring rundt for å komme i posisjon, til de enkelte scener.
MILITÆRT OVERSKUDDLAGER?
Kostymene er en miks av noe der ligner på militært overskuddslager, som benyttes til den gruppen som støtter Manrico, og drakter som kunne ha vært importert fra Afghanistan, for gruppen som støtter Grev Luna, men jeg viste ikke at man hadde grever i Afghanistan, eller at de på daværende tidspunkt, eller på nåværende tidspunkt er i Spania, foregår dette i Afghanistan, da er det ikke logisk at der er et katolsk kloster med en gedigen katedral med glassmalerier a la Notre Dame i Paris, motsatt, om dette er i Spania, da er det ulogisk at der finnes en afghanisk arme i uniformer, som støtter en greve, og ikke en lokal tyrann.
Leonoras eneste relativt elegante kjole, i første akt, er der puttet på en masse ekstra brede stropper som holde kjolen oppe over skuldrene. Dette ødelegger det flotte inntrykk av sangerinnen, og siden dette er hennes eneste flotte kjole, før hun skifter til ullkjole og senere til drakt fra det "militære overskuddslager", da kunne denne ha vært lidt mer vellykket.
Det er på en måte forståelig at Mikael Melbye, har latt seg rive med av dagens aktuelle situasjoner, men det er vel ikke særlig klokt tenkt, nettopp nå, når der er meget store problemer over hele verdenen med nettopp terrorister, som etter sigende tilhører den slags grupperinger som her spiller den ene hovedrollen.
Jeg føler at vi har for mye av dette nettopp nå rundt om i hele verden, slik at det vel hadde vært diplomatisk å finne på noe annet.
Dette minner meg om det nesten blasfemiske, der kunne ha vært ved å plassere dette til et miljø i Norge, med norske motstandsgrupper og Nazister. Da ville der sikkert ha vært protester.
Jeg håper at operasjef Bjørn Simensen vil kjenne sin besøkstid og moderere denne delen av produksjonen når den skal opp i Oslo.
Imidlertid så tror jeg, dessverre, at det vi får at se i Oslo er det samme som opplevet i København, blot at Oslo selv skal putte inn i produksjonen sitt musikalske innhold, som sikkert blir bra, med våre mange gode sangere.
For øvrig vil vi svært gjerne i noen forestillinger ønske velkommen, en utveksling mellom de kommende norske besetninger i hovedrollene, og ovennevnte danske hold med solister. Dette vil være inspirerende for både det norske publikum, operastab og hele opera miljøet.
*
I programmet fra Det Kongelige Teater er der et intervju med Mikael Melbye, som ser mange likheter mellom dagens storpolitiske hårdknuter og Verdis høyspendte drama, og forsøker å forklare noen av sine tanker bak hans innfallsvinkel til denne produksjonen av Trubaduren.
Fra dette intervju vil jeg gjerne presentere et par av Melbyes uttalelser, slik at vi kanskje kan få en annen, reflektert bakgrunn, enn det jeg gir uttrykk for i min oppfattelse av forestillingen, som skrevet ovenfor:
"De store projektioner på scenen er både en praktisk metode til å få flow i historien uden de helt store og tunge sceneskift, og samtidig et konkret billede på, at det vi befinner os i, kun er en projektion fra fortiden, som kommer op til os i nutiden. Det er flygtige rum, det er kunet billede af nogle omgivelser, som i virkeligheden kunne være mange steder i mange andre tider.
Der er en masse symboler i opsætningen, som tydelig kan aflæses; Luna er for eksempel et billede på en fanatisk Hizbollah-leder, Azucena er måske flygtning fra Serbien eller Montenegro - så er der Manrico, hippie -typen, der udgiver sig for at være fredselskende, men som alligevel en gang i memmel svinger gevaldigt med gitaren. Og det hele kan samtidig også sagtens - som Verdi selv havde tænkt det - handle om den aragonske arvefølgekrig, hvor man også helt idiotisk bare slagtede løs. Vi er med andre ord ikke blevet meget klogere på de 1000 år..."
Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net
Fakta:
Giuseppe Verdi:
Trubaduren, opera i 4 akter.
Libretto av Salvatore Cammarano og Leone Emanuele Bardare etter Antonio Gutierrez´drama El trovador.
Uroppført på Teatro Apollo, Roma 19. januar 1853
Første oppførelse på Det Kongelige Teater 10. september 1865.
Premieren på Mikael Melbyes oppsætning er oppførelse nr. 167 på Det Kongelige Teater i København.
Vi anbefaler:
Komplette:
SONY: Il Trovatore fra La Scala operaen i Milano med Salvatore Licitra i tittelrollen, dirigert av Riccardo Muti fra 2000.
S2K 89553
NAXOS: I Trovatore, innspillt i Budapest med Maurizio Frusoni. 1994
8.660023-24
Finnes også som highlights.
8.554707
Utdrag:
DECCA: Luciano Pavarotti synger tittelrollen,
I tillegg Ingvar Wixell, Joan Sutherland,
Marilyn Horne.
Dir. Richard Bonynge. 1977/1998.
458 227-2
