Jeg har begrenset meg til én bok pr. forfatter (ellers ville de to belgierne på listen fort blitt overrepresentert). Bøker markert med (*) er etter det jeg vet (ennå) ikke oversatt til norsk. Originalspråkene er forøvrig norsk, dansk, finsk, gresk, latin, engelsk, tysk, fransk, nederlandsk, russisk, italiensk, spansk og esperanto, så det skulle være en viss spredning. Bøkene er med vilje satt i tilfeldig rekkefølge.
Leif Panduro: "Den gale mand". Bankdirektør Edvard Morner har sprengt Københavns domkirke i luften. Eller har han det? Det er kanskje ikke så viktig. I hvert fall blir han innlagt til observasjon og skriver sine selsomme livserindringer. Dansken Panduro var et meget kjent navn på 70-tallet, men dessverre døde han før tiåret var omme.
André Brink: "A dry white season". Da vi leste denne boken i engelsk-timene på skolen, var det ennå ikke noe som tydet på at apartheid-regimets dager snart var talte. Brink er boer, men bøkene hans kommer ut både på afrikaans og engelsk. Det er nok denne boken som først gjorde meg interessert i Sør-Afrika og bakgrunnen for motsetningene der.
Victor Hugo: "Notre-Dame de Paris". Den store romanen fra 1832 som Hollywood fikk oss til å kalle "Ringeren i Notre-Dame". Et stort persongalleri rundt den gamle gotiske katedralen på Ile de la Cité i Paris: Den pukkelryggede ringeren Quasimodo og den vakre sigøynerpiken Esmeralda er bare to av dem. Ordet ANAGKE ("uavlatelig skjebne") risset inn i veggen i et av tårnene fikk Hugo til å skrive boken der handlingen er lagt til året 1482.
Ronald Giphart: "Giph" (*). På første side sier Giph/Giphart at han ikke skal snakke mer om sex og litteratur. Det lykkes nok ikke. Giphs forhold til Freanne og datteren hennes, Noëlle, beskrives, før det er Gipharts litterære forbilde, Jeroen Brouwers, som får unngjelde etter en våt kveld på byen. Historien om unge Giphs eventyr kunne kanskje ha funnet sted i et hvilket som helst vesteuropeisk land, men boken gir også et innblikk i Europas kanskje mest "ukjente" litteratur: den nederlandske.
Jon Fosse: "Naustet". Fosses rytmiske gjentakelser gjør bøkene hans til en helt spesiell leseropplevelse. Egentlig skjer det ikke så mye, selv om det som skjer tilslutt blir dramatisk nok. Om eg-personen, vennen hans (Knut'n) og jenta i den gule regnfrakken, og om tankene tilbake på det som skjedde og ikke skjedde i nøstet. Den ytre rammen er en liten Sunnhordlands-bygd (riksvei, fjord, Samvirkelag). Boken er filmet, men Fosse er nok en vanskelig forfatter å filme.
Homer: "Odysseen". Etter Troya-krigen lar solguden Apollon Odyssevs flakke rundt på havet i ti år. Guder, kykloper, havmonstre, naturkrefter, dødsriket, svik og kjærlighet tiltross, Odyssevs glemmer aldri sin hustru Penelope og sønnen Thelemakos. Han er uvitende om det som skjer hjemme på Ithaka. Men leseren aner hele tiden hva som venter ham, dersom han kommer levende hjem.
Franz Kafka: "Slottet". Landmåleren K. kommer til byen sent om kvelden. For å få ta fatt på arbeidet sitt må han opp på slottet, men det viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Etter min mening er Slottet langt mer Kafka'sk enn den mer kjente Prosessen. Kafka tilhørte Prahas store tysktalende jødiske befolkning som ble utryddet under krigen (men Kafka selv døde av tuberkulose lenge før det kom så langt).
Herman Brusselmans: "Kvinner med IQ" (*). Brusselmans er trommeslager i gruppen Foaming Vomit, samler frossen aske og forsøker å distansere seg fra de overflatiske menneskene rundt seg. Et sentralt tema er hva slags klesmerke et begavet menneske skal ha på seg, og om man kan brenne seg på en sigarett under vann. Den kjederøykende trommeslageren skifter forøvrig venninne omtrent hver gang han går inn eller ut av en dør. Men ved en missforståelse møter han den lite vellykkede Judy, og det ser ut til å være et vendepunkt. Boken er ganske dyptpløyende i all sin overflatiskhet. [Mer om Brusselmans]
Ludvig Holberg: "Nils Klims underjordiske reise". Science Fiction fra 1700-tallet! Nils Klim ramler ned i et hull på Fløifjellet i Bergen - ikke i Mareminehullet i Sandviken som noen tror - og befinner seg i jordens indre omgitt av mange underlige folkeslag. Boken har klare politiske budskap, Holberg siktet mot et stort europeisk publikum og skrev den da også på latin. Men selv om 1700-tallets politiske landskap forlengst er borte, er det ikke vanskelig å følge Nils Klim på hans reise. (Det levde forresten en Nils Klim i Bergen på Holbergs tid, men det er tvilsomt om han var så bereist som Holberg fremstiller det ...)
Jean Forge: "Mr. Tot kjøper tusen øyne" (*). En av mer enn hundre romaner som er skrevet på esperanto. Mr. Tot vil kontrollere sine omgivelser: Han kjøper et hotell med kasino og installerer tv-kameraer på alle rom. I kontrollrommet er veggen dekket av tv-skjermer. (Boken ble skrevet i 1931!) Men bringer teknikken ham noe? I begynnelsen i hvert fall ikke mer enn det flimrende bildet av en kvinne som kler av seg. Til tross for at det tekniske opplegget nå virker en smule gammeldags, har denne boken tålt tidens tann bedre enn Forges mest kjente esperanto-bok, "Avgrunner".
Isabel Allende: "Åndenes hus". Sør-amerikansk "magisk realisme". Allende skriver om sin oppvekst og om sin familie i Chile, de sterke kvinnene i slekten står sentralt. Boken er for det meste selvbiografisk, og han som omtales som "politikeren" er selvsagt ingen annen enn hennes onkel, Salvador Allende, den folkevalgte marxist-presidenten. Boken gir en del av bakgrunnen for hvorfor det gikk som det gikk.
Joost Zwagerman: "Gimmick" (*). Om en gruppe post-modernistiske kunstnere som har det inne utestedet Gimmick i Amsterdam som samlingssted. Maleren Raam, som ikke har tatt i en pensel på lenge, har vanskelig med å forsone seg med bruddet med Sam (Suzan), kanskje spesielt fordi det ikke er kommet noen ny mann i livet hennes. Forbruket av stoff er stort, og en del av handlingen foregår i New York, byen nederlenderne aldri glemmer at de grunnla en gang i tiden. Etter suksessene "Gimmick" og "Falskt lys" (filmet med Amanda Ooms i en av hovedrollene) har den nederlandske litteraturens "kronprins" nå fått føle litt motgang.
Knut Hamsun: "Pan". Nordlandssommerens evige natt... løytnant Glahn dras mellom smedens kone og Edvarda, den unge datteren til kjøpmann Mack på Sirilund. Siden drar han livstrett til Østen og ... (men den delen av boken overlater jeg til andre).
Dag Solstad: "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige". Om AG Larsens forhold til nabokona Ylva og mannen hennes i en OBOS-blokk på Romsås. Av Solstads bøker fra før 1989 er dette kanskje den minst politiske. Eller kanskje nettopp den mest politiske?
Lara Cardella: "Fedra dro sin vei" (*). Den sicilianse forfatteren Lara Cardella (f. 1969) debuterte med et brak med romanen "Jeg ville gå i bukser", om en ung jentes oppvekst på Sicilia i 1950-årene. Også hennes senere bøker handler i spenningsfeltet mellom det moderne og frigjorte Italia og det tradisjonsbundne sicilianske samfunnet. Men handlingen er flyttet til vår tid, og derfor er ikke opprør nødvendigvis dømt til å misslykkes. Om det dermed går så godt er likevel en annen sak.
Fjodor Dostojevski: "Forbrytelse og straff". Den unge studenten Raskolnikov begår to grufulle øksedrap og følger nervøst med i etterforskningen. Romanen gir et interessant bilde fra 1800-tallets Russland, men mest av alt av det som kan gå for seg inne i hodet på et menneske.
Boris Vian: "Jeg skal spytte på gravene deres" (*). (Deres = dykkar, og ikke deira). Om den hvite negeren Lee Anderssons oppgjør med det amerikanske samfunnet. En sterk bok til utgivelsesåret (1947) å være, den ble da også forbudt både i Frankrike og USA. Interessant nok av forskjellige grunner på hver side av Atlanteren (h.h.v. rasetematikk og usedelighet).
Georges Simenon: "Snøen var skitten". Landet er okkupert, Frank Friedmaier bor i bordellet moren hans driver, og der okkupasjonsmaktens offiserer vanker. Når boken begynner har han ennå ikke drept noen. Bevisst lar Simenon være å sette handlingen i forbindelse med noen krig vi kjenner, boken handler om det allmenne og tidløse: om hvordan et menneske kan bli formet under ekstreme og umenneskelige forhold.
Mika Waltari: "Egypteren Sinuhe". Sinuhe er skriver ved et av templene i Egypt. Siden får han innpass i de høyere sirkler i en av de mest spesielle epokene i det gamle Egypts historie: farao Aknatons regjeringstid.
Pål Gerhard Olsen: "Mørk april". Av Bergens-forfatterne er det P.G. Olsen som er min favoritt. "Mørk april" er den første boken om privatdetektiven Aron Ask, men dessverre husker jeg den best fordi Ask kjørte feil vei gjennom Nygårdshøyden og ringte fra en telefonkiosk ved Kaland skole. Står nok for tur til å bli lest igjen...
Samuel Beckett: "Murphy". Om alles jakt på Murphy, og Murphys jakt på seg selv. En del av handlingen foregår på et sinnsykehus der forskjellen på pleiere og sinnsyke ikke er faretruende stor. Men Murphy foretar også reisen London-Dublin, en prestasjon som ville vært utenkelig i senere Beckett-bøker, der personene gjerne er nedgravd i sand til over skuldrene, eller bare har stemme og ikke kropp. Dublineren Beckett var forøvrig en av de få store forfatterne som skrev like godt på to språk (engelsk og fransk).