|
|
  |
|
November 2000 |
|
|
INNHOLD | Ny musikk! Tabula Rasa forteller deg det du trenger å vite om ny musikk. Følg også link nederst til våre tidligere anmeldelser..  OASIS "Familiar To Millions" Big Brother/Sony Oasis live. Albumet som skulle vært gitt ut i 1997, da Manchester-gruppen var klodens udiskutabelt største og viktigste rockeband. For på denne Wembley-konserten fra i sommer er Liam rusten i røsten og Noel litt på siden av seg selv. Ikke så rart, med tanke på at det var rytmegitarist Gem som måtte styre showet mens eldstebror Gallagher nippet til paraplydrinker i solen på Ibiza. Bortsett fra hans vokale bidrag, som tidvis er glimrende ("Aquiesce", "Don't Look Back In Anger"), kunne like godt Quart-konserten vært gitt ut i stedet for dette. Der var det i alle fall et visst driv over sakene. Men riktig forferdelig dårlig kan det aldri bli, all den tid Oasis besitter et låtmateriale som ikke kan beskrives som noe annet enn fantastisk. Med "Supersonic", "Live Forever" og "Champagne Supernova" i beltet stopper Liam og Noel kjeften på de fleste. Det er bare det at de kan så uendelig mye bedre. Hør og se "Gas Panic" (Real Video 300K) TYPE O NEGATIVE "The Least Worst Of..." Roadrunner Brooklyns store deprimerte sønner har samlet et representativt utvalg verk på en disk, og resultatet ble... ikke så aller verst. Hvor lurt det er å kjøre inn remixer i forhold til orginalene, skal jeg ikke ta opp her. Låtvalget er bra, alt fra "Black No.1" til "My Girlfriend's Girlfriend" er korrekt nok med og gir en fin innføring i de dystre mollstemte stemningene som Peter Steele elsker å omgi seg med. Men for fansen bør to av de tre nye låtene være nok til å lokke frem forsiktige og beherskede rykninger i munnvikene. "Stay Out Of My Dreams" og "It's Never Enough", begge leftovers fra gruppens skuffende forrige album, står frem som mesterverk over alle de andre kuttene. Steele tjener på å svinge innom mørk riffrock, hvor det paranoide uttrykket i stemmen hans fungerer best. Men han er ikke akkurat dårlig som Styggen sjøl i "Black Sabbath" heller... Hør "Black No. 1" Live (mp3) DAVID BOWIE "Bowie At The Beep - The BBC-sessions" BBC/EMI De fleste arkivdykk er mest for den trofaste fanskaren. Så også med "Bowie At The Beeb". Bowie-entusiasten vil sannsynligvis se ut som Onkel Skrue når han får igjen på skatten bare ved synet av denne platen, men alle andre kan nok roe ned. Selvfølgelig kan en argumentere med at denne utgivelsen dokumenterer utviklingen hos et av rockens aller største ikoner, og at lyden er himmelsk, men for folk flest blir nok dette overkill. "Ziggy Stardust" er en herlig låt uansett hvor mange ganger en hører den, det samme med "Andy Warhol", men det blir ikke helt det samme som orginalalbumene. Faktum er at bonus-cd'en som følger med boksutgaven, et liveopptak fra juni i år, er langt å foretrekke. En nær perfekt hitsamling i nedstrippet og moderne utgave, hvor du får "Ashes To Ashes", "Man Who Sold The World" og alt du kan ønske deg fra mannens utgivelser de siste 20 årene. BLUR "The Best Of" Parlophone/EMI Mye samlinger denne måneden. Nå er det britpopens andre supergruppe som er ute med en oppsummering så langt, og det er vanskelig å vite hvilket ord som beskriver albumet best - variert eller ujevnt? Uansett hvilket ord en velger, så er det ingen tvil om Blur har hatt en rivende utvikling siden debuten i 1991, hvor de entret scenen med tydelige referanser til New Order og EMF. Kontrasten til den infløkte "Beetlebum" og det innadvendte materialet fra "13" er enorm, og det virker ganske utrolig at denne gruppen en gang fikk Pet Shop Boys til å mikse en låt for dem. Derfor er det vanskelig å anbefale "The Best Of" til de store massene. Trolig er den jevne lytter bedre tjent med klassikeren "Parklife". "There's No Other Way" og "Song 2" er stort sett de eneste låtene du i så fall kommer til å savne. Her kan du se Blur-videoer MAGNET "Quiet & Still" Rec 90 Even Johansen fra bergensbandet Libido går solo og beveger seg lenger bort fra sitt pompøse synthrock-for-gitar-preg. På "Quiet & Still" går han Chris Isaak og tidlige Savoy i næringen på stemningene og flørter gladelig med lavmælt country og fingerpickin'. Melankolien som preger den nye generasjonen bergensrockere er med, samtidig også det litt lystige og naive som for eksempel har gjort Kings Of Convenience til kritikerfavoritter i England. Dette er en lise for sjelen og et vakkert stykke kunst. At Johansen selv spiller alle instrumenter og har produsert selv, gjør bragden bare ennå større. "Where Happiness Lives" er platens suverent beste låt, men det meste her er veldig bra. THE OFFSPRING "Conspiracy Of One" Columbia/Sony Hva skal en si? Dette er altså oppfølgeren til "Americana", storselgeren som ga oss "Pretty Fly (For A White Guy)". Og selv om det ikke var et glimrende album tvers igjennom, er "Conspiracy Of One" ikke like bra. Faktum er at albumet kun har tre låter som holder mål, og resten er ubetydelig fyllkalk. Problemet er at de tre låtene til gjengjeld er så enorme at en ikke kan slakte albumet heller. "Original Prankster" er gjerne en skamløs kopi av "Pretty Fly", men den fenger som bare fy likevel. Dexter Holland og Noodles har funnet en formel som rocker og selger i bøtter og spann, og det er ikke noe galt i å holde fast på den. Best er de imidlertid når de tør gå litt nye veier, som på "Living In Chaos", platens udiskutabelt beste låt. Et knallriff med litt orientalsk sen-Aerosmith-vri forfører deg allerede fra første sekund og nekter plent å slippe taket. En killer! Også "Million Miles Away" holder høy klasse, men resten er dessverre bare å glemme. Det låter som Bad Religion på lykkepillen, men uten melodiene og de gode tekstene. For uansett hvor intellektuell Dexter Holland prøver å være, så lykkes han bare halvveis. Dessverre. For tanken er god. Hør på "Original Prankster" (Quicktime) Hør på "Living In Chaos" (Quicktime) SMASHING PUMPKINS "MACHINA II: The Friends And Enemies Of Modern Music" (Ingen label) Det endelige farvel til fansen og en langfinger i trynet på plateselskapet, slik kan en oppfatte "Machina II" ut fra omtalen. Og selv om det langt på vei stemmer, så bør den mest av alt hus-kes som noe av det beste Billy Corgan og gjengen noensinne har gitt ut. Låtene fra de tre EP’ene fremstår som litt uferdige, men gode studio-outtakes, mens resten av albumet rett og slett er majestetisk. "Cash Car Star", som gruppen også spilte i Spektrum nylig, er en fantas-tisk rocker, langt å foretrekke fremfor "The Everlasting Gaze" fra "Machina I". Corgan leker Trent Reznor på "White Spider" og John Lennon på "If There’s A God" og kommer ganske bra fra begge, mens James Iha viser talent som vokalist på den nydelig lavmælte "Go". I til-legg finnes også alternative (og bedre) versjoner av "Try Try Try" og "Heavy Metal Machine". Totalt fremstår albumet som en krysning av "Gish" og "Machina I", og er virkelig verdt å laste ned for sanne rocke-elskere. Last ned MACHINA II her! SALVATION STREET "Salvation Street" SS Records KAREN JO FIELDS "Embrace Me" EMI Norsk BAD RELIGION "The New America" Sony Intellektuell punk er fett, så enkelt er det. Savnet av gitarist Brett er markant i forhold til tidligere utgivelser, blant annet er tempoet satt betydelig ned. Men vokalist og låtskriver Greg Graffin har fortsatt mye å bidra med. Både "The New America" og "You've Got A Chance" er herlige og rå, og den vidunderlig harselerende "World Without Melody" er en fantastisk sak. Sjeldent å høre så direkte kritikk av musikkbransjen på plate. Best er vel imidlertid "I Love My Computer", som er ironisering over cyber-sex og fremmedgjøring. Alt er pakket inn i grasiøs melodisk punk, og er virkelig en opplevelse. Gjør deg selv en tjeneste - oppdag Bad Religion i dag! Les våre tidligere anmeldelser © Tabula Rasa. All Rights Reserved. |
