Et portrettintervju med


-Progressive pottitter


(Dette intervjuet ble opprinnelig gjort i løpet av siste uke i september 1994, for bruk i tidsskriftet "Hybris". Intervjuet ble gjort i annledning utgivelsen av Kerrs Pinks tredje album "A Journey On The Inside" og tar for seg bandets historie. Det hører med til historien at kun halvparten av dette intervjuet ble publisert, i sin tid (først åtte måneder senere!), i form av en føljetong som pågikk i Hybris nr. 4 (Mai 1995) og nr. 5 (September 1995). Da nr. 6 kom ut viste det seg imidlertid at den resterende halvparten (som gikk inn på mye av essensen i intervjet og hele bakgrunnen for artikkelen, nemlig deres siste utgivelse...) brått var blitt kuttet ut, og det så ikke ut til å siste del skulle bli trykket noe som helst sted. Her foreligger dette intervjuet for første gang - i sin helhet.)

*OBS! Vær oppmerksom på at dette intervjuet inneholder enkelte sterke scener (!) og noen saftige uttalelser, her og der. Det finnes episoder her som antageligvis ikke hadde egnet seg på film (eller kanskje de hører hjemme nettopp der...)!*



I fjor (1993) kom den norske gruppa Kerrs Pink ut med albumet "A Journey On The Inside". Albumet som er utgitt på Colours, er deres tredje og kom 13 år etter sin forgjenger. Bandet som bl.a. henter inspirasjon fra symfonisk rock og norske folketoner, er blant de fremste innen norsk progressiv rock. De to første albumene deres regnes i dag som klassikere innenfor sjangeren og selges for omkring 1000kr på samlermarkedet.


Kerrs Pink har i disse dager holdt det gående i 22 år (i 1994...) og har i løpet av denne perioden gått gjennom utallige besetningsendringer. Hybris syntes det var på sin plass å kikke nærmere på dette bandet og fikk i den anledning Jostein Hansen, det eneste medlemmet som har vært med helt fra begynnelsen, til å fortelle litt om hvordan det var (og er) å spille progrock i Norge.


Skal vi gå helt tilbake til bandets spede begynnelse må vi til året 1971 og til Trømborg i Indre Østfold. Der traff Jostein Hansen dansken Tommy Knudsen. Deres felles interesse for musikk resulterte i gruppa Memories (mai 1972). Jostein spilte gitar i tillegg til å ta seg av vokalistjobben, mens Tommy slo trommer. De resterende medlemmene hadde kort fartstid i bandet og repertoaret på dette tidspunktet var cover-versjoner av nokså kjente rockelåter. Etterhvert fant de ut at navnet Cash Pink passet bedre og musikkstilen ble da mer og mer progressiv.


-Hvordan oppsto bandnavnet (Cash Pink og senere Kerrs Pink)?

-Det var jeg som kom med idéen, en omskriving av potetslaget slik at det blir "kontant rosa", og det var ment som en fleip på Pink Floyd, Frijid Pink og Pink Fairies, tre progressive grupper jeg vet som het noe på Pink. Imidlertid hevder Per Frydenlund (gitarist i Kerrs Pink i perioden 1975-79) at det var filletanta hans som foreslo det navnet bare på tull. Det er noe han sier som ikke jeg kan huske, men da var ikke han medlem i Kerrs Pink. Hun sa vel det til mora mi en gang: "Det er jeg som har døpt dem". Cash lød jo som disse potetene, men jeg syntes det var litt drøyt å kalle oss et potetnavn. Det var ålreit å ha en fleip på det, akkurat som Beatles og Byrds, en sånn trend med å feilstave med vilje. Det var egentlig en respektfull vits, for vi likte jo disse tre gruppene godt. Da jeg dro i militæret i 1976, begynte Harald Lytomt å overta mer og mer av styringa og kom med mye folk-rock, og han døpte om gruppa til Kerrs Pink. Da ble det jo liksom helt jordnært da, samtidig som Pink sto for det psykedeliske, noe som også ligger i musikkstilen.


På slutten av 1974 kom gitaristen Tore Johansen med, og i begynnelsen av 1975 kom søsteren hans, Torild Johansen, med på vokal og gitar, i tillegg til gitaristen Harald Lytomt. Tore Johansen og Harald Lytomt skulle etterhvert bli utrolig viktige for utviklingen av bandets særegne sound.



Chet Atkins

-Tore har alltid vært Chet Atkins-fan og lærte seg sånn finger-picking-style (country & western). Han var dessuten den første av oss som kjøpte Genesis. Tommy og jeg brakte Wishbone Ash og Camel inn i gruppa, så i 1974/75 oppdaga vi mange nye grupper.

Harald Lytomt begynte å spille gitar i 15-årsalderen. Han hadde en bestefar som var musiker og spilte cello, og faren hans tror jeg spilte fløyte, så han var litt påvirka hjemmefra. Han hørte mye på Kinks, Pussycats og svenske Tages da han var liten. Han lærte å spille gitar av min fetter Kai Gunnar Lødengen, som også var innom gruppa. Kai Gunnar Lødengens far (og min onkel) var en meget habil jazz-gitarist og fiolinist, så han lærte veldig mye av faren sin, og Harald lærte av han igjen. Dessuten har jo alltid gammaldansen stått sterkt i Trømborg, så det har ikke vært til å unngå å høre den.


-Den gangen gjorde dere noe som kan virke spesielt i prog-sammenheng, nemlig å fremføre musikken for et dansende publikum. Hvordan var repertoaret den gangen?

-Det var nok litt på kanten av det de fleste kunne tolerere, tror jeg. Vi spilte fra Gluntan til Uriah Heeps "Lady In Black" fra "Salisbury". Deep Purples "Demon’s Eye" spilte vi også, husker jeg.


Bandet hadde nå fire gitarister og i mangel på aktuelle bassister valgte Jostein å gå over til bass. Gitarist Tore Johansen hoppet ut av bandet i oktober 1975 og ble erstattet av Per Frydenlund. Broren hans, Odd Frydenlund, hadde tidligere spilt bass i bandet.

-Per Frydenlund var den yngste av de som har vært med i Kerrs Pink noensinne, og han begynte å spille gitar allerede da han var 12 år. Han er meget god til improvisere lyriske soloer, og har et utrolig gehør. Han kom fra "Fender-skolen" og lærte seg å spille låter av Shadows og Ventures. Han syntes vel nesten at det var å "gå på jobb" å spille i Kerrs Pink i tillegg til lekser og den slags. Harald var jo «skolemesteren» og var den musikalske lederen i gruppa. Jeg var kanskje den sosiale lederen, og det går fint an å ha to ledere i en gruppe altså. Jeg hadde så mye energi og var en mer ledertype, mens Harald var mer beskjeden og bakgrunnsfigur. Han modna litt saktere enn meg på det sosiale, han er jo to år yngre også.


Konsertband

I det påfølgende året gikk trommeslager Tommy ut av bandet og Jonny Klemmetsrud kom inn. Samtidig ble navnet Cash Pink byttet ut med Kerrs Pink. Bandet hadde nå beveget seg fra å være et "progressivt danseband", til å bli et konsertband. De fikk god respons på sitt eget materiale i lokalpressen og oppnådde også å bli spilt på svensk riksradio i programmet "Bandet går". Det var med et kassettopptak av låta «Hverdag», og dermed fikk de virkelig tro på sine komposisjoner. Torild valgte å slutte, og i juni 1977 kom Per Kværner med på gitar.

-Per Kværner har alltid vært en gitarist som folk så veldig opp til. Han begynte å spille gitar veldig tidlig og hadde en veldig kraft i fingrene. Han spilte polkaer og sånt på gitar og var veldig teknisk. Han henta mye inspirasjon fra country, Byrds og han var Creedence-fan. Han hadde litt «eldre gitarstil» enn meg og var et par år eldre. Han hadde råd til å kjøpe Fender Telecaster fordi han gikk rett ut i arbeidslivet mens vi andre bare hadde sånne kopier til å begynne med. Vi andre slet jo på gymnaset, så i Kerrs Pink kan du si at vi har både de intellektuelle folka og de mer skoletrøtte. Så det er litt av et sammensurium. Per Kværner spiller forøvrig gitar på det siste albumet (, det siste i 1994...) til Åge Aleksandersen.


Sommeren dette året ble det arrangert "Gansrød Festival" i utkanten av Fredrikstad. Jostein og Harald var til stede blant publikum og likte konseptet med gratis utendørs-festival. De fant ut at de kunne arrangere sin egen "Trømborg Festival" utendørs med flere lokale artister. Festivalen ble holdt 7. august med fire band for ca. 300 personer.


-Følte dere at det var stor aktivitet i det lokale bandmiljøet?

-Det var ikke så mye i 1977, men det vokste veldig i 1978/79. Jeg tror det var en del grupper som ble starta, påvirka av mulighetene. De hadde oppdaga at de kunne gjøre noe sjøl, starte gruppe og stå på, så jeg tror det var en slags katalysator som dro det hele i gang.


-Hvilken type band spilte på disse festivalene?

-Til å begynne med var det bare vi som spilte eget stoff mens de andre gruppene var lokale danseband. Etterhvert fikk vi med noen jazz-rockgrupper (der iblant Gudrun fra Bjørkelangen!) og til og med Askim Bygdelag, med fele og greier. Så det var fra pønk til gammaldans!


I november fikk Kerrs Pink med seg Halvard Haugerud på tangent-instrumenter i tillegg til vokal.

-Halvard tok så vidt jeg vet noen spilletimer på piano, men han var en mer kunstnertype. Vi så på han som en stor bohem, han kom fra et borgerlig hjem, men foreldrene var radikale og var for fri oppdragelse. Jeg husker han hadde bilbane og de borra hull i veggen for at han skulle få plass til den. Ellers så øvde vi jo hos han, og han hadde hest. Så en gang mens vi øvde så kom hesten gående inn i øvingslokalet midt under en solo. Det er ikke mange som har opplevd det! Det er ingenting som sjokkerte meg når det gjaldt Halvard. Han er en sånn som spiser middag klokka to om natta.


-Hvor hentet han inspirasjon fra?

Han var veldig Beatles-og Rolling Stones-fan, vet jeg. Han begynte jo i gruppa The Red Devils and the Moondogs der han spilte gitar og sang. Han hadde også sans for viser og det mer lyriske og var opptatt av klassisk musikk som Chopin bl.a. Han var veldig allsidig.


-Hva slags tangentinstrumenter fikk dere etterhvert tak i?

-Han hadde bare et stort, fælt piano som veide et tonn, men han kjøpte seg etterhvert et Fender Rhodes piano. Så kjøpte jeg og Halvard et Hammond C3 orgel, og så kjøpte vi Mellotron og synthesizer. Vi hadde vel sju keyboards på det meste.


Gruppa begynte dermed også å utvide sin instrumentering, med en del nye instrumenter som klarinett og ukelele, mandoliner og fløyte (Harald Lytomt). De fikk til og med tak i sin egen lydtekniker, Lars-Thore Lande.


-Tok dere i bruk f.eks. ukelele og mandolin live?

-Ja, vi spilte jo «Nordmørsreinlender» på «Trømborg Festivalen 1978», og da spilte Halvard ukelele og Per Kværner og Harald Lytomt hver sin mandolin.


8. mai 1978 fikk Kerrs Pink æren av å varme opp for legendariske Høst.

-Vokalisten Geir Jahren, trommeslageren Knut Lie og gitaristen Svein Rønning kom jo opprinnelig fra Askim og omegn. Det var vel Harald som kjente de folka der, tror jeg, så vi spurte rett og slett om vi kunne være support-band for dem. Vi har forøvrig spilt instrumentalen deres "Åse" (fra "Hardt Mot Hardt"), live.


Trømborg Festivalen

Sommeren det året åpnet Kerrs Pink den velkjente "Gansrød Festivalen", og selvfølgelig ble det arrangert "Trømborg Festival 1978". Denne festivalen ble utrolig vellykket med ti band på scenen og ca. 1000 tilskuere.


-Dette var vel uten tvil det største dere hadde vært med på så langt og «NRK var der».

-Ungdommens Radioavis ved Jens Bruun Pedersen, som er i Dagsrevyen nå (han var det da (!), og ble deretter programleder i spørre-programmet "Jeopardy!" på TV2, men nå har han visst kutta ut der og...), intervjua meg oppå et live-kutt. Jeg tror ikke vi har overgått det som arrangører.



For å komme til neste side, trykk her.

Tilbake