For 30 år siden, i 1972 oppstod bandet Memories som var en
tidlig forløper til Kerrs Pink. Jostein Hansen, som i dag
spiller bass i gruppa, og som den gang spilte gitar, fikk med seg en
rekke kamerater og startet bandet. De fleste av disse hadde kort
fartstid i gruppa, og det var ikke før i 1973 at bandet fant ut at
progressiv rock var tingen for dem. Navnet ble byttet ut til fordel for
Cash Pink, en omskriving av potet-sorten.
I oktober året etter kom bl.a. gitaristen Harald Lytomt inn i
gruppa, en person som utvilsomt skulle sette sitt klare preg på bandet
i de påfølgende årene. Han kom fra en musikalsk familie, og skulle
etterhvert fungere som den musikalske lederen i gruppa. På denne tiden
fikk de øynene opp for grupper som Wishbone Ash, Camel og Genesis.
Den gang som nå vokste ikke spillejobber, for den type band på trær,
men spilte man musikk det var mulig å danse til, var det desto lettere
å få spille ute. Materialet de spilte var alt i fra Gluntan til Uriah
Heep og Deep Purple(!).
I løpet av de to neste årene (1975-76) skulle
det hende en del viktige ting med gruppa. Jostein Hansen la gitaren på
hylla til fordel for bassen, som en naturlig følge av at bandet på
dette tidspunktet hadde hele fire gitarister(!), og behovet for en
bassist meldte seg akutt. Gitaristene ble så redusert til to personer,
deriblant nyankomne Per Frydenlund som skulle bli fast gitarist
i noen år. Navnet Cash Pink ble dessuten byttet ut med Kerrs Pink,
og gruppa tok nå steget fra å være et «progressivt danseband» til å bli
et konsert-band. Egne komposisjoner ble for første gang mer vektlagt
enn cover-låter, og de opplevde å bli spilt på svensk riksradio i
programmet «Bandet Går» med et kassettopptak.
I skrivende stund har Kerrs Pink fem album bak seg, i tillegg til
deltakelse på ulike samlere, både her hjemme og i utlandet. Her til
lands selger de knapt nok plater(!), mens ute i den store verden går
det desto mer unna salgsmessig. Spesielt i land som Japan, fremfor alt,
og i andre land som Frankrike, USA og Nederland blir det solgt en del.
De befinner seg på det franske prog-labelet Muséa, hvor de er i
godt selskap med grupper som Pulsar og Änglagård. Kontrakten med Muséa
innebærer dessuten at platene distribueres i samtlige verdensdeler.
I 1997 kom de ut med sitt fjerde album titulert "Art Of
Complex Simplicity", et album hvor Kerrs Pink har kommet opp med en
del nye og interessante vrier på saker og ting stilmessig, mens soundet
og helheten er beholdt i rikelige mengder. Og sammenlignet med samtlige
av gruppas tidligere plater, har denne CD'en blitt gjenstand for en
klarere og varmere produksjon. Ganske komisk egentlig, for saken er den
at hele innspillingen ble gjort på en låve(!), i Indre Østfold. Et par
anmeldelser av plata finner du her.
I september 2002 ble bandets til nå siste album "Tidings" sluppet på markedet.
Plata avslørte at Kerrs Pink hadde utviklet seg i en noe mer moderne og symfonisk
retning enn tidligere, men det var fortsatt mulig å kjenne igjen deres umiskjennelige
sound. Albumet var i større grad et "band-produkt" enn forgjengeren "Art Of
Complex Simplicity". Omtaler av plata finner du her.
Kerrs Pink er dessverre ikke så ofte å se live. Men på 70- og på
begynnelsen av 80-tallet stod de ofte på scenen, i Østfold, via Oslo og
Bergen og til Høyanger osv. I løpet av de siste seks årene så har de
ikke spilt stort mer enn 5-6 ganger. Samtlige av disse konsertene har
foregått i Indre Østfold. Undertegnende var så heldig å få være
tilstede på deres 25-årsjubileum 24/5-97 på Slitu, samt 30-årsjubileumet
20/9-02 i Askim. Begge var fantastiske opplevelser - helt klart minner for
livet. Du kan lese mer om dette her.