MIN TRO

Se, her jeg.
Jeg ånder,
jeg arbeider,
jeg lever.
Å dikte er å gi.
Å gi det livet krever.
Livet og jeg
måler hverandre.
Så begynner vi å slåss,
for å finne ut
hvem av oss
som tåler mest.

Livet og jeg
diskuterer.
Men det er bare et tegn på
at jeg vurderer
livet uendelig høyt.
Ja, nettopp!
Men hvis jeg en gang
faller i kamp,
skal der brutale liv
få mitt aller siste
og ømme kjaertegn!

Hvis noen strammer repet
rundt nakken på meg
og roper: "Drep ham!"
men først spør:
"Ønsker du åleve en time til?"
vil jeg svare:
"Ja, bøddel,
vaer så snill
å losne repet,
og le det skje raskt!"

Åleve er å våge
hva det skal være.
Om nødvendig vil jeg,
uten å protestere
være med i et prøve-fly,
eller delta i
en moderne romskip-ferd,
for å utforske
fjerne planeter,
dypt i universet.

Jeg kjenner
at det kiler
lykkelig i meg,
hver gang jeg betrakter
den blå himmel.
Jeg kjenner
at det kiler
lykkelig i meg
over bare det å leve,
det å leve fortsatt.

Men se:
La oss si
at noen tok
en del av min tro,
en del av min lykkefølelse,
om enn en aldri så liten!
Da ville jeg bli rasende.
Da ville jeg vri meg
i smerte-kramper,
lik en panter
som er blitt rammet
av et spyd.

Hvis min klippefaste tro
ble røvet fra meg,
-hva tilbake?
For å si det enkelt
og liketil:
Jeg ville i så fall
fra da av tilhøre
en slekt av svake menn.

Men kanskje noen nettopp ønsker
å svekke
min klippefaste tro
på en lykkeligere tid?
men min tro
lar seg ikke knuse:
Vårt live i morgen
vil bli vakrere
og visere.

Vil noen allikeve!
forsøke å drepe min tro?
Med kuler?
Nei, det er umulig!
Ikke en gang umaken verdt å forsøke!
Min tro er gått i dekning
bak et pansret bryst.
Kuler som kan drepe
denne min tro,
er ikke til,
er ikke til.